Juleglede med europadebatt

Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Nordnorsk debatt.

Julen kom tidlig i år, og nissen har allerede levert solid. Mest gledet førjulsgaven som avdekket et markant flertall for EU-medlemskap blant de unge. Slikt lyser opp i adventstiden og varmer et økende antall europavennlige hjerter.

Ellers gleder vi oss til en fredelig jul med hyggelig familiesamvær og gode mat- og kulturopplevelser. Dessverre gjelder ikke dette for alle, men for de fleste av oss. Noen steder på kontinentet, og mange plasser i verden for øvrig, er det motsatt. Fred er ingen selvfølge, mat er mangelvare og komfort er kun for de få privilegerte.

I våre etablerte europeiske demokratier lever flertallet relativt gode liv. Det er lenge siden siste krig, og mange tar freden og velferden for gitt. Det sørgelige unntaket er Ukraina, et av våre yngste og mest sårbare folkestyrer. Men verden endrer seg. Europa også. Det er mer usikkert enn på lenge om morgendagen blir en bedre utgave av i dag.

Vår felles nabo i øst står i blodtåka, Kinas militære muskler vokser, og vårt demokratiske fyrtårn USA varsler handelskrig. I Spania merkes klimaendringene med tørke og styrtregn om hverandre. Nye sykdommer finner veien, og mikroplast samler seg opp i marint liv. Folk blir svindlet av datakriminelle fra fjerntliggende land.

Har Norge blitt så rikt og pompøst at vi kan heve oss over slike hverdagsproblemer som krig i vårt nabolag, svak europeisk konkurransekraft, en aldrende befolkning og brutale klimaendringer?

Russlands fullskala angrepskrig har gitt oss adskillige milliarder ekstra på bok. Om slikt kvalifiserer til begrepet krigsprofitt, blir et akademisk spørsmål som ikke vil bli avgjort av forskere. Du vil se det i folks øyne når du røper identiteten din under neste europareise. Og våre byråkrater vil merke det i Brussel.

Mens vi filosoferer over dette, endrer klimaet i Arktis seg tre til fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. I Kongsfjorden nordvest på Spitsbergen har vannet blitt to grader varmere de siste tjue årene, og det har ikke ligget is der på femten år. Permafrosten tiner over hele nordkalotten. Hvor dette ender, og hvor fort, er det vel ingen som egentlig vet.

Det er nok utfordringer å ta tak i dersom vi skal kunne tilby våre barn og barnebarn en litt bedre morgendag enn i dag. Våre foreldre jobbet for et slikt mål, og dette bør være målet for enhver ny generasjon: En litt bedre morgendag.

Noen mener at et slikt mål best kan oppnås utenfor EU, mens en voksende andel av oss mener det motsatte. Vi er tryggere sammen.

I vårt politiske landskap ligger lite til rette for denne nye europadebatten, og som før har nei-siden mest å tjene. De tre polene i partifloraen; agrarnasjonalistene i Senterpartiet, høyrepopulistene i Fremskrittspartiet, og de på venstresiden som kommer nær å sitere Marx på nachspiel, har forent seg i et besynderlig fellesskap mot norsk EU-medlemskap. Særlig Senterpartiet øyner en opptur.

Likevel ønsker vi en opplyst europadebatt velkommen til jul. Dette handler ikke om selvplaging, men om hva vi tror er best for landet og for oss som bor her: Et trygt folkestyrt demokrati med troverdig selvråderett innenfor Den europeiske union.

Andre ser dette annerledes. Særlig er det vanskelig å følge logikken til motstanderne på venstresiden. Agrarnasjonalistene står antakelig fast på sine særnorske standpunkter, mens EU-skepsisen synes å appellere til høyrepopulister over hele kontinentet.

Europadebatten skal hjelpe oss å skille likt fra ulikt og snørr fra barter i denne saken. Det er nok på tide å slippe til dem som skal arve hva vi som stemte i 1994 etterlater. Trolig er de sånn passe imponerte.