Midt i flokken

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen – basert på en versjon publisert i avisa Nationen

Vi nordmenn har valgt Nato-flokken for vern om vår statssikkerhet. Men hvorfor stoppe halvveis?

Foto: Canva

Institutt for biovitenskap ved UiO beskriver flokkadferd som en beskyttelse mot rovdyr. Innad i flokken oppstår såkalt svermeintelligens der enkeltindividet justerer sin adferd i forhold til naboenes bevegelser (herming). Heller enn egne analyser er det flokkens aktivitet som avgjør neste skritt.

Flokkmentalitet, eller det å følge flokkinstinktet, er vanlig innen økonomi og finans. IT-boblen i perioden 1995 til 2001 er et godt eksempel fra aksjemarkedet. Adferden er like normal i trading, som i moteverden (det å følge trender). De viktigste driverne er frykten for å gå glipp av noe, og for å bli stående utenfor.

Vi mennesker er flokkdyr, men ønsker å fremstå som fornuftige individer som tar selvstendige avgjørelser basert på egne kost-nytte vurderinger. Likevel er det å følge flokken en viktig del av vår natur. Vi stresses og føler oss sårbare av å gå imot, eller ut av flokken. Det er ikke rart: Rovdyr lurer i skyggene.

Motsatt forbindes det med ubehag å oppsøke nye flokker, noe vi helst ikke gjør uten klare ytre trusler eller utsikter til gevinst. Men på noen punkter skiller vi oss fra andre flokkdyr, eller dyr i det hele tatt: Vi tenker abstrakt, har moralsk bevissthet og fri vilje. Mer om dette senere.

Markedsplasser er avhengig av menneskers svermeintelligens for tilgang til kunder og kapital, men avskyr samtidig omfattende utslag av flokkmentalitet – slike som fører til bobler. Det at vårt flokkinstinkt kan slå begge veier, gir behov for eksperthjelp og strategier.

Indeksfond er eksempel på en transaksjonell flokkstrategi. Rikstoto reklamerer på sin side slik: «Alle kan vinne – hestene er valgt for deg!». Passivitet blir amatørens tryggeste alternativ. La deg lede av ekspertene og flokken! Husk at dette ikke er historien om de ekstremt risikovillige eller de som helst jager alene. Men ja, vi trenger dem også.

Sikkerhetspolitikk preges av flokkadferd. Vi søker kollektiv beskyttelse mot rovdyr og andre typer trusler gjennom internasjonalt forpliktende avtaler, partnerskap og allianser. Særlig småstater er sårbare. Russlands overfall på Ukraina motiverte eksempelvis Sverige og Finland til å bryte med sin lange nøytralitetspolitikk og søke Nato-flokken.

I fravær av rovdyr og andre trusler kan flokken fort bli kontraproduktiv: Den blir en skueplass for ressurskamp og smittespredning. Vi må med andre ord føle frykt for at det å flokke seg skal virke rasjonelt. Utover å dekke vårt instinktive beskyttelsesbehov, danner vi mennesker en rekke provisoriske arenaer og markedsplasser for vår sosiale interaksjon.

En prinsipiell utfordring med det å stå alene utenfor flokken er at oppmerksomheten mye av tiden må rettes mot det nære konkrete, heller enn mot potensielle trusler i horisonten. Vi konsentrerer oss om hverdagsproblemer og løfter sjeldnere blikket. Varsler mot rovdyr ignoreres lettere. Trusler blir oppdaget for sent. Vi er oss selv nok.

I naturen er flokkinstinktet uttrykk for pragmatisk egoisme: Uten empati eller skam ofrer man sin neste for å overleve. Den i midten overlever. Sikrer vårt medfødte moralske kompass flokken løsninger som gagner alle, eller må den frie viljen få litt hjelp til slikt? 

Vi mennesker evner å lage presise normer og regler, og vi kan planlegge for alternative scenarioer i ulike fremtider. Vi kan gardere oss mot situasjoner der en flokk forsvinner, og en annen tar dens plass. Å tilhøre flere flokker samtidig, er både sosialt akseptert og helt alminnelig.

Hvorfor søker ikke vi, som våre naboer, beskyttelse under EU-traktatens artikkel 42.7 (gjensidig støtte ved væpnet angrep) og traktaten om EUs funksjonsmåte artikkel 222 (hjelp og solidaritet ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer) i tillegg til Atlanterhavspaktens artikkel 5 (kollektivt forsvar) – plan A og plan B?

Jo, tilbake i fredelige 1994 hugget vi vår kollektive visdom i stein: Vi definerte EU-flokken som lite annet enn en irrasjonell ressurskamp om råvarer, primærnæringer og folkestyre. I realiteten har vi ikke hevet blikket siden da. Før nå.

Folkets 30 år gamle røst vernes ikke lenger like dogmatisk, og folkeviljen er i endring. I en fersk undersøkelse gjennomført av Sentio for Klassekampen og Nationen svarer 47 prosent av alle respondenter under 30 år, og som har tatt stilling til EU-spørsmålet, ja til norsk medlemskap. Kun 30 prosent svarer nei.

Rovdyrene våkner. Verden er i endring og reglene utfordres. Quo Vadis Norge?