EØS er mer enn fri handel

EØS-avtalen er både noe langt mer og noe mye tryggere for Norge, enn noen tenkelig frihandelsavtale noen gang kan gi oss. EØS-avtalen omfatter også tjenester og den gir norsk næringsliv rettssikkerhet i Europa.

Av Nora Duus Rodin, rådgiver i Europabevegelsen, og Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen.

Innlegget var først på trykk i FriFagbevegelse , 20.april. 

EØS-motstanderne, deriblant Senterpartiet, tar til orde for å skrote EØS-avtalen for en «bedre» frihandelsavtale, som frihandelsavtalen fra 1973. Den fjernet kun toll på industrivarer, og ble sett på som utdatert allerede da den trådte i kraft. Fra 70-tallet begynte handel med tjenester å utgjøre en stadig større og viktigere del av norsk og europeisk verdiskapning, og dette er ikke omfattet av 1973-avtalen.

Også dagens frihandelsavtaler er svake med hensyn til tjenester. Brexit-avtalen dekker for eksempel ikke finansielle tjenester. Sveits som ikke er en del av EØS, men som har 120 avtaler med EU, kan kun tilby midlertidige tjenester i EØS, med noen unntak. Det har ført til at flere sveitsiske forsikringsselskaper har flyttet ut av Sveits.

En frihandelsavtale fjerner hovedsakelig toll på varer, mens EØS-avtalen gir markedsadgang med regelharmonisering. Fra midten av 1980-tallet begynte EU å utvikle det indre marked, som handlet om noe langt mer enn tollfritt varebytte. EU erstattet nasjonale krav og standarder med felles regler for varer, tjenester, investeringer og personer, og disse kunne bevege seg mellom landene uten ekstra godkjenninger og grensekontroll. Ifølge OECD er kostnader forbundet med slike hindringer langt dyrere enn toll. Toll gjør i snitt en vare én prosent dyrere, andre hindringer hele elleve prosent. Det er ikke tollfrihet som gjør at norske trailere med fersk fisk ikke blir stoppet på grensen mellom Norge og EU. Det er Norges implementering av veterinærdirektivet, som gjør at EU anerkjenner at norsk fisk holder den minstekvaliteten som kreves.

Utviklingen av det indre marked var også utgangspunktet for å forhandle fram EØS-avtalen tidlig på 1990-tallet. Frihandelsavtalene Norge – og de andre EFTA-landene – hadde med EU var ikke tilstrekkelige til å sikre dem likeverdig adgang til det nye markedet. Med kald krig som bakteppe, var det ønskelig for EU å samarbeide tett med de europeiske landene som sto utenfor EU. På dette tidspunktet besto EU av 12 land og EFTA seks. Det var derfor en slags balanse mellom de to. I dag er styrkeforholdet helt annerledes. Dersom EFTA skulle reforhandlet EØS-avtalen i dag ville det vært de tre minste gjenværende EFTA-landene mot 27 EU-land. Da er oddsen stor for at for at den minste må gi seg.

I løpet av EØS-forhandlingene endte den kalde krigen som aktualiserte EU-medlemskap for de tre nøytrale EFTA-landene, Finland, Østerrike og Sverige. De var fortsatt med i EØS-forhandlingene sammen med Norge, Sveits og Island. Men det førte til at EØS-avtalen gikk fra å bli betraktet som en permanent løsning for land som ikke kunne, eller ville bli medlemmer av unionen, til en overgangsordning i påvente av EU-medlemskap. Dette gjorde at EU utviste større fleksibilitet i forhandlingene, som kan ha hatt betydning for at Norge fikk full deltakelse i EUs forskningsprogrammer og at landbruk og fiske ble unntatt avtalen.

EØS-motstanderne begrunner ønsket om å si opp EØS-avtalen med Norges manglende mulighet til å påvirke regelverket. Samtidig gir EØS-avtalen norske eksperter adgang til ekspertgrupper og komiteer under kommisjonen. Her kan de komme med faglige innspill til utformingen av nye regler i EU. Dersom man har god dialog med eksperter fra de andre medlemslandene og mye kunnskap om faget, har man en reell sjanse til å påvirke. Mattilsynet har for eksempel fått gjennomslag for regler innen fiskehelse og avfallshåndtering.

Tross mye oppstand rundt tredje energimarkedspakke og jernbanepakke fire, er stort sett det som kommer fra EU ukontroversielt. Mer enn 90 prosent blir enstemmig vedtatt på Stortinget, uten diskusjon. Det er fordi mye av det som kommer fra EU er fornuftig og sammenfaller med norske interesser – også Senterpartiets.

EØS-avtalen er på ingen måte en fullkommen avtale, og EØS-motstanderne har rett i en ting: det at Norge ikke har formell stemmerett i EU gjør den uten tvil til en demokratisk utfordring. Det er derfor Europabevegelsen ønsker norsk EU-medlemskap. Slik kan Norge få demokratisk kontroll over regler som påvirker oss og på samme tid beholde alle fordelene EØS-avtalen gir. Å erstatte EØS-avtalen med en frihandelsavtale er et usikkert prosjekt med stor sannsynlighet for tap.