EØS-debatten er død
Det er på tide at SV, Senterpartiet og Rødt slutter å drive kunstig åndedrett på EØS-debatten. Den debatten er steindød. Det er på tide å se seg om etter veien videre.
Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Dagbladet, 23.april.
Det norske folks oppslutning om EØS-avtalen er stabil og formidabel. Ikke bare i befolkningen som helhet, men også i alle de politiske partiene. Bare blant velgerne til det lille partiet Rødt er det et marginalt flertall av velgerne som sier de ville stemt nei til EØS-avtalen i en folkeavstemning. Et flertall av Senterpartiets velgere er tilhengere av avtalen. Det samme er mer enn 70 prosent av SVs velgere (Sentio for Klassekampen og Nationen).Sånn har det vært i årevis. Nei-siden reagerer stadig mer desperat og lager sine egne meningsmålinger med mer ledende spørsmål, eller mer korrekt: Villedende spørsmål. Selv da ender de opp med å få et flertall for EØS-avtalen.
I år er det 27 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. En avtale som ble inngått med mer enn 3/4 flertall på Stortinget. Siden det vedtaket har vi hatt sju -7- stortingsvalg. Samtlige valg har gitt et formidabelt flertall til partier og representanter som stiller seg bak avtalen. Absolutt ingenting tyder på at det er i ferd med å endre seg. I hele denne tiden har det vært null risiko og fullstendig uaktuelt at Norge kunne fått en regjering som ville si opp EØS-avtalen. Sånn er det også i 2021. På tross av det stadig mer åpenbare, skal likevel Rødt, SV og Senterpartiet atter en gang fortelle oss at denne valgkampen handler om EØS-avtalen. Det gjør den selvfølgelig ikke. Heller ikke denne gangen. Neppe neste gang heller.
Hvorfor insisterer disse partiene på å holde liv i en debatt som til de grader er død? Som så ofte ellers i politikken handler saken egentlig om noe annet enn hvordan den blir presentert. Det er noe som ligger bak. Det hersker en stor frykt på den norske nei-siden om hvilken debatt som vil komme når de en dag må gi opp kvasidebatten om EØS. Det som da uunngåelig vil vokse fram er spørsmålet om EU-medlemskap eller fortsatt EØS-avtale. Det er en kommende diskusjon der neisiden allerede har malt seg inn i et hjørne. De vil måtte velge mellom å tie stille, eller begynne å forklare hva det egentlig er som er så fantastisk med EØS-avtalen. Det vil bli et praktisk, logisk og ideologisk uvær, der de plutselig må begynne å forklare fordelene ved en avtale de har forbannet i snart 30 år.
På et par punkter skal jeg likevel gi neisiden helt rett. De omtaler gjerne EØS-avtalen som en husmannskontrakt med EU, eller et B-medlemskap i EU. Det er gode beskrivelser. Det er en nasjonal myte at det er stor forskjell på EØS og EU. Nei-siden sier gjerne også at de vant en dag i 1972 og en dag i 1994, men alle andre dager har de tapt. Det har de også helt rett i. Det er selvfølgelig nettopp fordi neisiden har tapt alle de andre dagene at Norge har klart seg ganske godt utenfor EU.
Se for deg et borettslag. Ikke en boligblokk, men et borettslag bestående av mange frittstående hus av ulik form og størrelse. Det er noen flate og andre mer kuperte tomter. Her er det høyst ulike hager og beboerne har ofte motstridende interesser. Alle andelshaverne bestemmer over sine egne hus og hager, men det noen regler. Du kan ikke opptre helt som du vil. Ikke hvis det skaper problemer for andre. Du kan for eksempel ikke ha et så høyt gjerde som du vil.
Fellesarealene styrer desammen – i borettslaget. Hva slags trær skal det være på fellesarealene og hvor skal de plasseres? Hvor skal lekeplassen ligge, og hvilke apparater skal den ha? Hva slags bredbåndsavtale skal vi ha – og hva med snøbrøyting? Er vi egentlig fornøyd med vaktmesteren? Et slikt borettslag kan for anledningen tjene som tjene som et slags EU i miniatyr. I dette europeiske borettslaget er Norge med, men bare som B-medlem. Vi stiller aldri til valg til styret. Vi møter ikke opp på generalforsamlingene eller noen av de andre møtene. Når de andre andelshaverne møtes og lager kompromisser seg imellom – ut fra hva som er viktig for dem – da er vi ikke der.
Derfor er det joikke spesielt underlig hvis det en dag skulle komme noen trær som skygger for kveldssola akkurat på vår eiendom. Vi møter jo aldri opp, men vi aksepterer beslutningene. For det må vi. Vi kommer bare på dugnadene. For det må vi. Dette er den ordningen vi har og som har en helt overveldende oppslutning i vår norske husstand. Dette så kanskje ut som en grei ordning da borettslaget var nytt. Fellesarealene var uansett ganske tomme, trærne var bare noen mindre busker og bredbåndsavtale var ikke en aktuell problemstilling.
På de 27 årenesom er gått har vi blitt litt mer integrert i dette borettslaget for hver eneste dag som har gått. Det dukker også stadig opp nye utfordringer som gjør det nødvendig med et varig samarbeid mellom naboene. Helst i litt ordnede former. Den norske felleshusholdningen, som vi litt billedlig snakker om her, den er nå en gang blitt en del av dette europeiske borettslaget. Vi trives her vi bor på toppen av Europa, og det er egentlig ingen ledige tomter å ta med seg husholdningen til. Det er heller ikke noe annet interessant nabolag å orientere seg mot.
Ulempene med å melde seg ut synes klart større enn fordelene, og det er muligens ikke så viktig med det kjempehøye gjerdet uansett, er det vel? I et par av husene bor det kanskje noen litt vanskelige personer, men ellers er det stort sett greie folk som bor i dette borettslaget. De vil hverandre som oftest vel og lager kompromisser seg imellom hele tiden. Hvis vi ønsker å bli tatt mer hensyn til enn i dag, så må vi nok være til stede og gjøre våre interesser gjeldende der hvor tingene blir bestemt.
Kanskje vi skulle begynne å gå på de møtene og fortelle de andre hva som er viktig for oss? Det er mange der som både er færre i husholdningen, har dårligere råd og har mindre velstelte hager enn vi har, så vi behøver ikke komme dit og gjøre oss små eller stå med lua i hånda. Hvis det egentlig var det du var mest engstelig for?