Debatt: 30 år med tapte muligheter

Gjennom 30 år har EØS-avtalen vært en effektiv sovemedisin for norsk EU-debatt. Nå er det på tide å våkne, skriver Knut André Sande, nestleder i Europabevegelsen i en kronikk i Altinget

Knut André Sande, nestleder i Europabevegelsen

I høst er det 30 år siden Norge, Sverige og Finland avholdt folkeavstemninger om EU-medlemskap. Svenskene og finnene stemte ja til EU, mens et knapt flertall i Norge stemte nei. Dermed ble våre nordiske naboland fullverdige medlemmer i EU, mens Norge forble i EØS-avtalen. Var det så lurt, egentlig?

Som mange andre tilhører jeg generasjonen som er født etter 1994. Gjennom hele min levetid har EØS-avtalen vært bærebjelken i Norges forhold til EU. EØS-avtalen er på mange måter et økonomisk medlemskap i EU. Vi får delta i EUs indre marked, men må til gjengjeld følge store deler av EUs lovverk, uten at vi får være med å bestemme.

Det er ikke alle utfordringer som Norge kan løse alene, og da trenger vi internasjonalt samarbeid. Siden de fleste europeiske landene er med i EU, har EU blitt den viktigste politiske møteplassen i Europa. Her setter europeiske land seg ned for å finne felles løsninger på små og store problemer. Målet er å finne gode kompromiss som gjør at alle får det bedre. 

Med unntak av Norge, da. Har vi egentlig tatt innover oss at ingen ivaretar våre interesser når vi selv har valgt å stå utenfor EU? EØS-avtalen knytter oss til kompromissene som EU-landene har blitt enige om. Resten av europeerne bryr seg nok ikke – de slipper å ta hensyn til hva nordmenn mener. Det er først og fremst vi som taper på utenforskapet, og vi kommer til å tape mer og mer for hvert år som går.

Jeg tror ikke vi har tatt innover oss hvor mye viktigere EU har blitt siden 1994. Da bestod EU av 12 land. Nå er det 27, og flere land forhandler om medlemskap. Snart risikerer Norge å være et av veldig få europeiske land som står utenfor. Det blir litt stusselig.

Norges stol står fortsatt tom

Dersom Norge hadde blitt medlem av EU i 1995 ville nordmenn allerede ha deltatt i seks valg til Europaparlamentet, EUs lovgivende makt som er direkte valgt av folket. Ved forrige valg i juni ville vi stemt fram 15 nordmenn som skal representere oss. Da kunne vi ha gjenvalgt de som gjorde en god jobb og byttet ut resten.

Som medlem ville det til enhver tid vært én nordmann i EU-kommisjonen, EUs «regjering». I 1994 skulle Norge få fiskerikommissæren. Senere kunne vi fått energi- eller økonomikommissæren. Slik kunne norske perspektiver blitt fremmet i EUs daglige ledelse.

Snart tiltrer en ny EU-kommisjon. Den danske sosialdemokraten Dan Jørgensen blir trolig energikommissær. Sveriges Jessika Roswall, fra de konservative, er foreslått som miljøkommissær. Norges stol står fortsatt tom.

Hvert halvår bytter EU-landene på å lede formannskapet i EU. Siden 1994 kunne Norge ha ledet formannskapet tre ganger. Sist Sverige ledet formannskapet besøkte hele EU-kommisjonen Kiruna i Nord-Sverige for å lære mer om arktiske strøk. Nå satser EU på arktiske strøk, men ikke på Nord-Norge. 

Som medlem ville vi hatt en norsk dommer i EU-domstolen og mange nordmenn som jobbet i EUs institusjoner. Dette ville gitt norske borgere, bedrifter og forvaltningsorgan flere fordeler. Ikke bare ville vi fått bedre kommunikasjonskanaler og kortere avstand til EU, men også viktig kompetanse om mulighetene innenfor EU. Sannsynligvis ville minst ett av EUs byråer hatt hovedkvarter i Norge. Stavanger er Norges energihovedstad, men kunne vært Europas energihovedstad. Tenk om EUs energibyrå holdt til i Stavanger!

Dessverre frykter jeg at vi som utenforland ikke har reflektert over hvordan livet kunne vært på innsiden. Det er heller ikke så rart, for hvordan skal vi legge merke til alle mulighetene vi går glipp av når vi ikke vet at de finnes. 

Meningsmålingene viser at folk flest er for EØS, men mot EU. Jeg skjønner godt at folk skeptiske til det ukjente. Samtidig er det et tankekors at det store flertallet trolig ville vært positive til EU dersom vi ble med på 90-tallet. Vi trenger ikke se lenger enn til Sverige eller Finland for å finne et overveldende flertall av befolkningen som støtter EU-medlemskapet.

Det betyr ikke at de er enig med alt EU foretar seg, men de vet at EU er den viktigste møteplassen i Europa. Spørsmålet er altså ikke om man vil ha EU eller ikke, men hvilket EU man vil ha. Da kan man enten være med å bestemme, eller bli bestemt over. 

På tide å våkne

I tiden framover kommer skillet mellom EU og EØS til å bli tydeligere. EU-samarbeidet er hele tiden under utvikling, mens EØS-avtalen er fastlåst i rammene som ble lagt på 90-tallet. 

På lengre sikt kommer EØS-avtalen til å gå ut på dato siden den ikke klarer å gjenspeile utviklingen som skjer i EU. Avtalen kan rett og slett ikke tilby oss den samme tryggheten og velstanden som et fullverdig EU-medlemskap kan gi. Enn så lenge kommer Norge til å klare seg ved å inngå stadig flere bilaterale avtaler med EU, men det kommer et punkt hvor dette lappeteppet slår sprekker.    

Gjennom 30 år har EØS-avtalen vært en effektiv sovemedisin for norsk EU-debatt. Nå er det på tide å våkne. Det norske folkestyret er tjent med at Norge er likeverdig, og ikke underdanig, våre naboland. Da er EU-medlemskap et mye bedre alternativ enn EØS.