– Sikkerhet er ikke bare militært forsvar

I EU-debatten hevder nei-siden ofte at norsk sikkerhet hviler på Nato, ikke på EU. Slik skapes det inntrykk av et ikke-eksisterende motsetningsforhold. Samtidig underkjennes det at moderne sikkerhetspolitikk handler om mer enn forsvarspolitikk.

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen – basert på en versjon publisert i Dagsavisen

Sikkerhet kan defineres som fravær av uakseptabel risiko. God sikkerhet svarer med andre ord til lav risiko, og motsatt. Faglig deles begrepet gjerne i tre nivåer: statssikkerhet, samfunnssikkerhet og individsikkerhet.

På individnivå nyttes begrepene sikkerhet og trygghet litt om hverandre, men der trygghet i større grad inkluderer følelser og affekter. Slik kan man føle seg trygg uten å være sikker, og motsatt.

Myndighetene kan utnytte dette paradokset retorisk for å berolige befolkningen. Etikken er i tilfelle diskutabel, spesielt i de tilfeller risikoreduserende tiltak erstattes av prat.

Sikkerhetspolitikk kan defineres som de tiltak en stats regjering iverksetter for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd mot et bredt spektrum av farer.

På engelsk splittes sikkerhetsbegrepet gjerne i to: «Security» om sikkerhet mot viljestyrte hendelser (med motiv), og «safety» om sikkerhet mot tilfeldige hendelser (uten motiv).

Vår egen regjering definerer sikkerhetspolitikken smalt til kun å omfatte statssikkerheten i et rent security-perspektiv: «Sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet.» Da faller EU-pilaren utenfor, og nevnes ikke.

Om regjeringens definisjon ikke holder tritt med samtiden, finnes det bredere utgaver som nettopp demonstrerer utviklingen de siste årene.

Professor Barry Buzan ved London School of Economics var tidlig på ballen da han i 1991 identifiserte fem dimensjoner av sikkerhet; militær, politisk, økonomisk, sosial og økologisk. Fra den tid har sikkerhetsbegrepet i internasjonal politikk gjennomgått dyptgripende nytenking og utvidelse.

Vår egen sikkerhetslov (2019) holder seg fremdeles i hovedsak innenfor security-begrepet, men går bredere i formålet: «… å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser.» Av andre nasjonale sikkerhetsinteresser listes økonomisk stabilitet og handlefrihet i tillegg til samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet.

Fire år senere, i NSMs sikkerhetsfaglige råd, inkluderes et bredere sett av trusler på tvers av nivåene: «Et statssikkerhetsperspektiv kan ikke ses isolert fra de øvrige sikkerhetsnivåene. Skillelinjene mellom statssikkerhet, samfunnssikkerhet, sikkerhet i virksomheter og individsikkerhet viskes ut i stadig større grad. Det er sterke gjensidige avhengigheter mellom nivåene.» Eksempelvis har NSM spandert et eget kapittel på klima og energisikkerhet.

Det er nå vanlig å omtale sikkerhet i utvidet forstand. Folk og Forsvar sier det slik: «Etter Den kalde krigens slutt har man fristilt sikkerhetspolitikken fra kun å gjelde vern av eget territorium mot militære trusler fra andre stater. Konkret har dette kommet til uttrykk gjennom det utvidede sikkerhetsbegrep, der økonomisk, sosial, politisk og miljømessig utvikling har blitt inkludert.»

Videre heter det: «Dette utvidede sikkerhetsbegrepet kommer til uttrykk i NATOs strategiske konsepter fra henholdsvis 1991, 1999 og 2010, samt at begrepet utvidet sikkerhet også kommer til uttrykk gjennom EU-prosessen.»

I realiteten har Nato begrenset mandat og lite egnede verktøy for å håndtere ikke-militære trusler og tilfeldige hendelser. For EU er det fremdeles motsatt, noe som reflekteres i unionens grunnleggende traktater med klausuler om gjensidig støtte og solidaritet.

Moderne sikkerhetspolitikk handler med andre ord om å redusere uakseptabel systemisk risiko av enhver art mot staten, samfunnet og enkeltindividet. Gjennom ordet systemisk settes det grenser for hvor dypt i umotiverte (safety) tilfeldigheter sikkerhetspolitikken bør gjelde.

Uansett: I vår tid må sikkerhet erkjennes som et relativt bredt anliggende på tvers av sektorer og byråkratiske ansvarsområder.

Ja, regjeringen er definisjonsmakt for landets sikkerhetspolitikk, men den kan ikke vedta eller snakke seg til borgernes trygghet. Nato er uten tvil viktigst for vår suverenitet og territoriell integritet, men den politiske handlefriheten og vår sikkerhet er under et adskillig bredere press.

Med koronapandemien fersk i erindringen, en pågående global klimakrise, krig i Europa og usikkerhet rundt den rådende sikkerhetsarkitekturen, er det naturlig at EU-landene i disse dager diskuterer sine sikkerhets- og forsvarspolitiske ambisjoner. Vi burde nok ha deltatt.

Tryggere sammen!