Folkestyre uten våre folk i styrerommet?

Hvor er våre representanter når det fattes beslutninger som angår oss i europeiske styrerom?

Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Nordnorsk Debatt

Bevaring av folkestyre troner øverst blant nei-sidens argumenter for å holde Norge på armlengdes avstand fra EU.

Helt frem til styrerommet er vi faktisk ganske enige. Vårt felles mål er å sikre et norsk folkestyre der alle har en reell innflytelse på sin egen situasjon.

Folkestyremodellen vi, og de fleste liberale demokratier har valgt, er representativt demokrati. Gjennom frie valg avgjør vi hvem som skal representere oss og våre interesser.

En forutsetning for at demokrati-modellen skal fungere, er at våre valgte representanter har stemmerett og møter opp i slike styrerom der det fattes beslutninger som angår oss. Uten dette, intet folkestyre.

EU har daglig møter hvor politikk relevant for Norge blir diskutert. Uten norsk deltagelse. Her med IMF i februar. Foto: EU-kommisjonen

Demokrati og folkestyre fungerer lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. På alle nivåer finnes det styrer som treffer vedtak som i større eller mindre grad angår oss.

Om vi deltar eller ikke, liker den retningen diskusjonene tar, eller i det hele tatt bryr oss, går prosessen ubekymret videre. Det tas beslutninger som angår oss.

Det uformelle EU-toppmøtet i Brussel tidlig i februar ble en oppvisning av manglende norsk folkestyre. EUs og Storbritannias statsledere med Natos generalsekretær rundt styrebordet diskuterte europeisk sikkerhet og transatlantiske relasjoner.

Det ble riktignok ikke fattet beslutninger, men de ble forberedt. Om en drøy måned vil Europakommisjonen legge frem et posisjonspapir om fremtiden til Europas forsvar for formell behandling på EUs toppmøte i juni.

Våre representanter deltok ikke, og norske interesser ble derfor ikke ivaretatt. Vi har valgt å ikke sende representanter til slike møter.

Et betimelig spørsmål blir da på hvilke nivå(er) og under hvilke forutsetninger bevaring av folkestyre, selvråderett og landets suverenitet fremstår som gyldige nei-argumenter.

Vi hører sjelden noen klagesang fra de dype finske skogene om manglende selvråderett, eller fra svenske kommuner om fravær av folkestyre. Danske mishagsytringer om tapt suverenitet og demokrati preger heller ikke nyhetsbildet.

På hvilket faktagrunnlag hviler nei-sidens hovedargumenter? Er det antall kilometer til beslutningene som avgjør om vi bør delta eller ikke?

Eller dreier dette seg i hovedsak kun om følelser? Skal vi la følelsesladet polemikk holde vårt folks representanter unna styrerom som i stor grad påvirker vår hverdag?

Blir eksempelvis den forestående valgkampen redusert til en emosjonell kverulering om strømpriser, støtteordninger og en høyst midlertidig ubalanse i europeisk kraftforsyning?

Disse problemene vil uansett snart være løst. Om ikke, går vår europeiske industri og handelsvirksomhet dårlige tider i møte.

Husk at det nei-siden i 1994 omtalte som en rikmannsklubb med ødeleggende klima- og miljøpolitikk nå er snudd til et av EUs største fortrinn.

Vi står tryggere sammen!