Driver ja-siden skremselspropaganda?

Jeg kan ikke snakke for alle EU-tilhengere, men hvis vi i Europabevegelsen prøver å skremme noen, så må det i tilfelle være enkelte av de som er enige med oss.

Av Helge Arnli sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Sunnmørsposten.

Tre fakta, og ett spørsmål: 1) Verdens liberale demokratier er i tilbakegang, 2) USA har blitt mer uforutsigbart, og 3) fremtiden synes mer usikker. Hvordan trygger vi Norge i en slik situasjon?

Som en geografisk utsatt småstat er vi avhengig av robuste sikkerhetsgarantier og gode allierte for å verne om vårt demokrati og folkestyre. Vi kan gjøre mye selv, men klarer oss ikke alene. Lenge har USA og Nato fylt beskyttelsesbehovet vårt.

Så lenge vestlige hovedsteder på begge sider av Atlanterhavet identifiserte Sovjetunionen som sin strategiske hovedutfordring, kom amerikanske sikkerhetsgarantier nærmest uten betingelser. Men verden har endret seg.

Kina fremstår nå som USAs hovedutfordring. Én ting er at Donald J. Trump stiller tøffere krav overfor Europa for å videreføre sikkerhetsgarantien, men ser han i tillegg på Russland som mer av en forretningsmulighet enn et sikkerhetsproblem? I tilfelle har vi europeere fått en varm potet i hendene.

Noe som ikke har endret seg, er vårt lands behov for støttegarantier. Bortsett fra Nato, er det kun EU som tilbyr slikt. Unionens støtte- og solidaritetsklausuler dekker henholdsvis væpnet angrep og naturlige og menneskeskapte katastrofer. Denne superforsikringen gjelder naturligvis kun for medlemmer.

Substansen i disse klausulene er noe omdiskutert. Poenget er at de finnes, og at forståelsen av dem utvikles raskt. Når det er sagt, må vi jobbe hardt for å bevare og bevare og styrke Nato-samarbeidet. Hvert europeiske Nato-land må gjøre mer for å oppfylle sine forpliktelser. Nato er fremdeles vår plan A.

I tillegg må vi jobbe for å styrke det nordiske samarbeidet og for økt forsvarssamarbeid med Storbritannia, Tyskland, Polen, Frankrike, og ikke minst, med EU. Slike avtaler dekker likevel ikke behovet. Ingen av disse, alene, eller i såkalte koalisjoner av villige, tilbyr oss forpliktende støtte. Men dynamikken er stor, og lite kan selvfølgelig utelukkes.

Når EU-motstanderne argumenterer for ulike samarbeidsformer og -fora, sparker de med andre ord inn åpne dører. Ja til alt, men også til ærlighet om hvor og med hvem landet vårt kan oppnå tilstrekkelig bindende garantier, nå og i fremtiden.

Vi som ønsker økt europeisk integrasjon og norsk EU-medlemskap blir gjerne anklaget for å spille på frykt, men er det ikke heller virkeligheten som skremmer? Vår ambisjon er å vise vei ut av uføret; å gi Norge en trygg plan B.

Å bruke retoriske knep for å skape inntrykk av et motsetningsforhold mellom det å søke trygghet i både Nato og EU, bør ikke få stå uimotsagt. Rent faktisk gir det lite mening: EU-vennlige partier og EU-tilhengere har alltid vært blant Nato-alliansens ivrigste og mest lojale støttespillere. Samtidig er vi opptatt av å integrere Norge med likesinnede på flere arenaer. Det samme kan ikke sies om en mer broket nei-side.

Udiskutabelt blir EU en stadig viktigere sikkerhetspolitisk aktør, og med raskt økende ambisjoner. EU utfyller Nato på områder som bare en slik type sektorovergripende organisasjon kan. Dette ønsker vi å ta del i. Likt som våre nordiske naboer og europeiske meningsfeller, ønsker vi å diversifisere vår sikkerhet med en god plan B.

Det var dette danskene innså da de dumpet sitt forsvarsforbehold overfor EU i juni 2022. Det var dette finnene og svenskene innså da de meldte seg inn i Nato.

Nå må ja-politikere i de tradisjonelle styringspartiene øke energinivået og komme seg lengre frem i skoene. Det å holde hodet kaldt, ha is i magen, puste gjennom nesen og holde hvilepuls er ofte gode egenskaper, men helt feil oppskrift nå. Akkurat som det tar tid og penger å bygge forsvarsevne, tar det tid å bygge forståelse.

Tryggere sammen!