Debatt: Hva driver president Putin?

Av Helge Arnli.

Helge er sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen, og har bakgrunn fra Forsvaret. Han har blant annet vært operativ offiser i Sjøforsvaret, har mange års erfaring som analytiker og leder på ulike nivåer i Etterretningstjenesten og i tillegg tjenesteerfaring fra internasjonale operasjoner i Midtøsten, Kosovo og Afghanistan. Helge har også bak seg lengre opphold i henholdsvis USA og sist som Norges forsvarsattaché til Russland og Belarus, ved den norske ambassaden i Moskva. Helge ble pensjonert som flaggkommandør i mars 2023.

Nøyaktig hva som beveget president Putin og Russland til å annektere Krim i 2014, intervenere med militærmakt i Donbas samme år, for så å gå til fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022, er et komplisert spørsmål med dype historiske røtter og kontekst. Kirkehistorien er en del av dette bildet.

Spørsmålet er om teorien (legenden) om Moskva som det tredje Rom kan bidra til å kaste lys over president Putins virkelige ambisjoner, hans besluttsomhet og hans forhandlingsvilje.

Bildet av en ensom president i en av Kremls katedraler under den ortodokse julefeiringen for snart to år siden var ment som et tydelig signal til den russiske befolkningen. Tiden for Sovjetunionens marxistisk begrunnede statsateisme var definitivt forbi. Presidenten takket kirken for dens støtte til krigen i Ukraina.

Fra storfyrste Volodymyr innførte kristendommen i Kyiv-Rus-riket mot slutten av 900-tallet og frem til mongolene inntok byen i 1240, var Kyiv sentrum for den tidlige russisk-ortodokse kirken. Tidlig på 1300-tallet ble hovedsetet flyttet til Moskva.

Teorien om Moskva som den ortodokse kristenhetens tredje Rom ble utviklet i tiden etter at Konstantinopel, hovedstaden i Det østromerske riket, falt for sultan Mehmet i 1453 og ble til Istanbul, hovedstad i Det osmanske riket.

Munken Theofilos, abbed i et kloster nær Pskov, står sentralt i sagaen. Rundt 1520 formulerte han seg noenlunde slik i et brev til presten og embetsmannen Mikhail Munekhin med henvisning til storfyrst Vasilij III av Moskva og Russland: «To Rom har falt [Roma og Konstantinopel] og et tredje [Moskva] består og det vil ikke bli et fjerde.».

Sovjetunionens sammenbrudd skulle bli svært opprivende for den ortodokse kirken i Ukraina, hvor det utviklet seg rivaliserende trossamfunn. Frem til den russiske anneksjonen av Krym og intervensjonen i Donbas i 2014 kontrollerte den ukrainsk-ortodokse kirken under Moskva-patriarkatet de fleste menigheter og kirker i landet.

Drøyt fire år senere gikk den russisk-ortodokse kirken på en alvorlig smell. 11. oktober 2018 meldte patriarkatet i Konstantinopel, moderkirken for alle østlig-ortodokse trossamfunn, at en ny ukrainsk-ortodoks kirke ville bli innvilget autokefali (selvstendighet). Med dette ville den russisk-ortodokse kirken/Moskva-patriarkatet under patriark Kirill miste sin stilling som foresatt for den eneste geistlig anerkjente ortodokse kirken i Ukraina.

Fire dager senere kom svaret fra Moskva: Den russisk-ortodokse kirken brøt forbindelsen med Konstantinopel i hva som utgjorde det største kirkelige skismaet (splittelsen) på svært lenge.

Under en seremoni i Istanbul 5. januar 2019, i nærvær av Ukrainas daværende president Petro Porosjenko, signerte Den økumeniske patriark Bartholomeus et kirkelig tomos (dekret) som anerkjente den ukrainsk-ortodokse kirken som selvstendig.

Utover sin åndelige betydning, utgjorde skismaet et hardt slag mot president Putins langt mer verdslige «Russkij mir»-prosjekt, unnfanget drøye ti år tidligere. Nokså tilforlatelig hadde han i 2007 etablert en statskontrollert stiftelse under dette navnet med formål å fremme russisk språk og forme en russisk verden i samarbeid med kirken.

Sommeren 2021, et drøyt halvår før fullskala invasjonen av Ukraina, publiserte Kreml artikkelen: «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere» av Vladimir Putin. Om noen skulle ha vært i tvil før, kom hans imperialistiske ambisjoner tydelig frem nå.

Å gjenopprette Kyiv-Rus-riket (Russland, Ukraina og Belarus), blir både mål og middel for å revansjere oppløsningen av Sovjetunionen, noe Putin tilbake i 2005 hadde omtalt som «det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe».

Moskva, støttet av en gjenforent russisk-ortodoks kirke, skal stige opp som et slags tredje Rom og redde den kristne verden fra dekadens og forfall. Om nødvendig med tvang.

24. februar 2022 setter russiske «befriere» i marsj med nypressede paradeuniformer i bagasjen; de mottas ikke med palmeblader i gatene. Et halvt år senere, etter store tap og en lite populær mobilisering, forkynner patriark Kirill at det å dø for Russland i Ukraina vasker vekk alle synder.

Våren 2024 erklærer den russisk-ortodokse kirken invasjonen av Ukraina, med målsetting om å innføre direkte russisk styre i Kyiv, som hellig krig.

Betydningen av det tredje Rom som forklaringsmodell for russisk imperialisme og, ikke minst, for angrepet på Ukraina, er omdiskutert. Moskva-patriarkatet selv avviser koblingen, og omtaler teorien som et mytisk bilde av historiens siste land der gudfryktige, pietistiske herskere må bære et høyt moralsk ansvar for hele menneskeheten.

Det sies at veien blir til mens man går. Kreml studerer nøye hvilken effekt russiske handlinger og uttalelser får internt, og hvordan de resonerer med og påvirker ulike stemninger og miljøer i Europa og USA. Ytterliggående politiske miljøer og grupperinger i vest er mottakelige for slikt verdikonservativt tankegods som hjemler teorien om Moskva som det tredje Rom.

Internt i Russland forenes ambisiøse verdslige og geistlige krefter rundt et ideologisk grunnlag for russisk nasjonalisme og imperialistisk ekspansjon. Alle anstrengelser legitimeres, inkludert drap og tortur.

Verken president Putins politiske ambisjoner eller patriark Kirills kirkelige agenda vil bli oppfylt i Donbas. De to maktmenneskene fremstår som kompromissløse med urokkelig motivasjon og besluttsomhet. Det står om deres personlige ettermæle.

En militær utmattelse som ender i våpenhvile og nok en frossen konflikt i Russlands periferi vil kun sette Moskvas imperialistiske ambisjoner på pause. Problematisk nok finner Kreml gehør i illiberale miljøer i Vesten. Vår jobb er å støtte Ukraina tålmodig, gi Kyiv sikkerhetsgarantier når tiden kommer, og styrke samholdet i våre liberale demokratier. Dette kommer ikke gratis.