Debatt: Nei til EØS, ja til hva?
Å si opp EØS-avtalen for å gå tilbake til frihandelsavtalen fra 1973 vil antakeligvis være det største sviket mot norsk industri og norske arbeidsplasser i historien.
Heidi Nordby Lunde, leder i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Nationen.
Påstanden om at vi bare kan si opp EØS-avtalen og gå tilbake til frihandelsavtalen Norge har med EU blir stadig slengt på bordet. Hvor gyldig er dette?
Frihandelsavtalen mellom Norge og det daværende Europeiske Økonomiske Fellesskap (EØF) og Det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet ble signert i 1973 og lagt fremlagt for Stortinget gjennom stortingsproposisjon 126 (1972 -73).
Heidi Nordby Lunde, leder i Europabevegelsen. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Allerede i innledningen slår regjeringen fast at de ikke har fått gjennomslag for viktige norske interesser på den tiden, verken lengden på tollavviklingsperioden, muligheter for fiskerinæringen eller skipsbygging.
Etter å ha presentert norske interesser, skal forhandlingskommisjonen fra EØF ha «reagert skarpt» og ha oppfordret de norske forhandlerne til å revidere sine ønsker betraktelig. Norge måtte altså senke kravene, avstå fra å forfølge norske interesser og redusere innholdet i avtalen.
Det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet har siden opphørt å eksistere, i likhet med mange av de industrivarene som handelsavtalen omtaler, overgangsperioden for tollreduksjoner er for lengst passert og verden har i det hele tatt gått videre. Selv skriften i den digitaliserte versjonen er falmet. Det er altså denne avtalen EØS-motstandere og nei-sida vil tilbake til.
Da avtalen kom til behandling i Stortinget skrev Arbeiderpartiet at de i utgangspunktet ønsket full deltakelse i daværende EF på grunn av deres prinsipielle syn om Norges plass i samarbeidet som hadde utformet Vest-Europa siden 1945.
De la ikke skjul på at den beste måten å sikre Norge og norske interesser var å være med på å ta de avgjørelsene som former den regionen der vi hører til.
Venstres utbryter Helge Seip uttrykte bekymring over Norges manglende medbestemmelsesrett ved utforming av lover og reguleringer, og Høyres representanter mente det var en stor svakhet at Norge ikke hadde medbestemmelsesrett i avgjørelser som kom til å angå oss sterkt.
«Troen på økt bestemmelsesrett over indre norske forhold som følge av at vi får en handelsavtale i stedet for medlemskap bygger i høy grad på illusjoner». Intet mindre.
Avtalen EØS- og EU-motstanderne vil lene norsk industri og norske arbeidsplasser i hele landet på er altså inngått med institusjoner som ikke lenger eksisterer, omfatter industrivarer som har gått ut av produksjon og avtalen selv er ikke lenger å oppdrive i papirform.
Kritikken av avtalen da den ble inngått er den samme som mot EØS-avtalen – manglende medbestemmelsesrett over de lover og reguleringer Norge i hovedsak ønsker velkommen for å få tilgang til vårt viktigste marked for å sikre norsk industri, norske arbeidsplasser over hele landet og norsk økonomi.
EU overtok rettigheter og plikter fra Det europeiske økonomiske fellesskap etter ikrafttredelsen av Lisboatraktaten i 2007-2009, så noen deler av norsk handel med EU reguleres fortsatt av restene av avtalen.
Utover det er det EØS-avtalen som ivaretar norske interesser for verdiskaping og arbeidsplasser i hele landet, slik EØS-utvalget ettertrykkelig slår fast i sin evaluering av EØS-avtalen. Men den vil altså motstanderne si opp, i bytte mot en svært mangelfull avtale som har gått ut på dato.
I handelsavtalens forord heter det at avtalepartene ønsker å befeste og utvide de økonomiske forbindelser mellom Fellesskapet og Norge og under hensyntagen til rettferdige konkurransevilkår å sikre en harmonisk utvikling av deres handel med det mål å bidra til oppbyggingen av Europa.
Det var aldri noen tvil om hva som var hensikten med handelsavtalen. Den skulle være en plattform for videreutvikling og fordyping av Norges forhold til de landene som utgjorde det europeiske fellesskapet. Det er jo nettopp det EØS-motstanderne ikke vil ha. Så hva da?