Debatt: Helt feil signaler igjen, Støre! Denne gangen om EU

Nok en gang er statsminister Jonas Gahr Støre i utakt med virkeligheten og sender feil politiske signaler. Denne gangen om EU. Hva skjer?

Sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen, Helge Arnli. Denne teksten ble først publisert på altinget.no

For et drøyt halvår siden, i dette mediet, bebreidet jeg vår statsminister for å sende feil politiske signaler gjennom å ignorere Natos to-prosentmål og nekte å diskutere EU-medlemskap. En knapp måned senere kom det nye signaler i Nato-spørsmålet. Målet skulle nås allerede i år.

Humøret steg i håp om at vi snart også ville motta nye signaler om en norsk EU-debatt. Men nei da! Mandag 2. september lukket han døren med et smell. Til overmål med argumentasjon om å bevare konsensus i sikkerhetspolitikken. Det er tryggest å la seg styre av meningsmålingene. 

Tør jeg minne om at Donald Trump fremdeles stiller til valg i USA. Ikke bare han, men en lang rekke presidenter fra begge partier har krevd at Europa må ta større ansvar for sin egen sikkerhet. Nei, vi var ikke alene om å ignorere slike krav, men i motsetning til de fleste europeiske demokratier har vi ingen konseptuelle tanker om en «plan B». EU-medlemmene har, men ikke vi.

Artikkel 42.2 i Traktaten om Den europeiske union sier (mine oversettelser): «EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk skal omfatte en gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk. Denne vil føre til et felles forsvar når Det europeiske råd enstemmig vedtar dette. Rådet skal i så tilfelle anbefale medlemsstatene å vedta en slik beslutning i samsvar med respektive konstitusjonelle krav.» 

Artikkel 42.7 i samme traktat åpner slik: «Dersom en medlemsstat utsettes for væpnet angrep på sitt territorium, er øvrige medlemsstater i overenstemmelse med FN-paktens artikkel 51 forpliktet til å yte denne staten all den hjelp og bistand og med alle de midler de rår over.»

Jeg trekker ikke frem disse bestemmelsene for å undergrave USAs og Natos betydning for Norge som sikkerhetsgarantister. Tvert imot. Et amerikansk ledet Nato utgjør, og vil i overskuelig fremtid mest sannsynlig fortsette å utgjøre fundamentet for vår avskrekking og vårt kollektive forsvar. Dette vil ikke endre seg med et norsk EU-medlemskap.

De refererte utdragene fra EU-traktaten har da også tilleggsbestemmelser som innrømmer Nato forsvars- og sikkerhetspolitisk forrang for de medlemmer som samtidig er Nato-medlemmer. EU har slik sett kun sikret seg et lovmessig grunnlag for å utvikle en forsvarspolitisk plan B.

Men sikkerhetspolitikk er ikke bare forsvarspolitikk.

Som erfart under koronapandemien og i den pågående klimakrisen, omfatter trusselbildet mer enn risikoen for et væpnet angrep.

Artikkel 222.1 i Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte åpner slik: «EU og dens medlemsstater handler i fellesskap på solidarisk grunnlag dersom en medlemsstat utsettes for et terrorangrep eller blir offer for en naturkatastrofe eller menneskeskapt katastrofe.»

EU har med andre ord utviklet et bredere sikkerhetsnett for sine medlemmer. Dessverre er ingen av de refererte bestemmelsene EØS-relevante, og dekker derfor ikke Norge. Vi står uten en plan B i forsvarspolitikken, og uten bindende forpliktelser om solidaritet og assistanse dersom andre deler av vår sikkerhet skulle bli utfordret.

Noen vil hevde at EUs medlemsstater har for ulike strategiske omgivelser og rammebetingelser til noen gang å kunne enes om en felles forsvarspolitikk eller et felles forsvar; de har ingen samlende, felles eksistensiell trussel. Ja, kanskje hvis man betrakter dette snevert forsvarspolitisk. Men i en type konføderasjon som EU må medlemmene både gi og ta.

Eksempelvis trues Spania og Hellas akkurat nå mer av klimakrisen enn av et militært overfall, og fokuserer trolig derfor mer på artikkel 222 enn på artikkel 42. For de baltiske statene er det motsatt. Felles politikk, planer og virkemidler tjener alle.

Ved en sikkerhetspolitisk krise i Stillehavsregionen, gjerne kombinert med en Trump-liknende president ved roret i Washington, kan amerikansk evne og vilje til samtidig å stille opp for Europa raskt reduseres til mer av et håp. 

Og da gjentar jeg fra i februar: Håp duger ikke.

Ikke når statens viktigste oppgave er å trygge oss. I en mer brutal og omskiftelig verden kan feil politiske signaler fort virke oppmuntrende på motstandere, irriterende på forbundsfeller og søvndyssende på befolkningen. En liten og geografisk utsatt randstat som Norge har ikke råd til noen av delene.