Trumpismen og virkeligheten

Historien gjentar seg ikke, men det dukker stadig opp epoker, fenomener og hendelser der historiske referanser er nyttige.

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i VG, 18. januar.

Vi lever fortsatt i internetts barndom og har fortsatt ikke lært oss å leve med det. I alle fall ikke den eldste halvdelen av befolkningen. Min datter på 15 år har en sunn skepsis til nettsteder hun ikke kjenner fra før. En skepsis som ikke synes like vanlig i den delen av befolkningen som ikke har vokst opp med internett. Ungdomsskoleelever sier ikke at «jeg leste det inne på Google» - men det sier gjerne besteforeldregenerasjonen.

Etter at Johan Gutenberg lanserte boktrykkerkunsten på midten av 1400-tallet kunne lenge plakater og løpesedler skape oppstandelse i samfunnet. Det tok lang tid før menneskene lærte seg at ikke alt som var trykt på papir var pålitelig informasjon.

For hundre år siden hadde vi også en stor medierevolusjon. Radioen vokste frem som et nytt massemedium. Det samme gjorde film og kino. Radiokanaler, reklamefilmer og propagandafilmer var på 1920- og 30-tallet nye og sterke virkemidler, og ekstreme politiske bevegelser var gjerne de flinkeste til å utnytte potensialet i dem.

Menneskene lærte seg etter hvert å leve med disse mediene og menneskene lærte seg at noen avsendere var mer pålitelige enn andre. Før vi kom så langt skulle menneskene måtte gjennomleve historiens største ragnarok. Verden måtte gjennomleve andre verdenskrig fordi menneskene delte seg og levde i helt ulike virkelighetssfærer. Det endte i en sivilisasjonskrig der det for alle parter handlet om å være eller å ikke være.

Høres dette kjent ut? USA er i dag delt på en måte som gjør at mange mennesker lever i helt ulike virkelighetssfærer. Personer intervjuet utenfor kongressbygningen 6. januar viser dette med all mulig tydelighet. Mange av personene som stormet kongressen tror fullt og fast at de ofret seg for sannheten og at de ville skrive seg inn i historien som helter. «Dette er 1776 på nytt,» mente flere.

Trumpismen er den nye fascismen, og den er ikke på noen måte avgrenset til USA. Hva kjennetegner så trumpismen? Det kan nok diskuteres vel og lenge. Trumpismen er ikke en ideologi som andre ideologier, med vedtatte samfunnsmål og systematiske virkemidler. Faktaresistens og vitenskapsfornektelse ser likevel ut til å være nokså sentrale ingredienser.

Det er grader av alt, og Norge er ikke USA. Likevel må vi påpeke likheter og tendenser i samme retning i vårt land og i norsk politikk.

Mange hevder at Høyre og Arbeiderpartiet er like partier. Det er de ikke. Høyre og Arbeiderpartiet har vært hovedmotstandere i norsk politikk i 100 år, har høyst ulik politikk og vil føre samfunnet i ulike retninger. Likevel: Hvis man står med utgangspunkt i en virkelighetsoppfatning som avviker fra den faktiske virkeligheten, kan naturligvis Høyre og Arbeiderpartiet likevel fortone seg like. Selv om Høyre og Arbeiderpartiet har høyst forskjellig politikk befinner de seg stort sett i den samme virkeligheten og utformer sin politikk derfra.

Vi som driver informasjons- og opplysningsvirksomhet om Europa og europeisk politikk møter daglig på meningsmotstandere som helt åpenbart har en virkelighetsoppfatning på siden av den faktiske virkeligheten. Daglig må vi utestenge personer fra sosiale medier som forfekter nokså hysteriske forestillinger om at EUs mål er å fullføre Hitlers, Napoleons eller Stalins målsettinger.

Dette er riktignok de grelleste eksemplene, men de kommer jevnt og trutt. Ofte fremført av folk som oppgir «livets harde skole» som sin fremste utdanning. Mer vanlig, og som også kommer fra norske politikere, er utsagn av typen «EUs mål er at….» gjerne etterfulgt av en påstand som ikke har noe med EUs målsettinger å gjøre i det hele tatt, før vedkommende begynner å argumentere mot dette falske premisset. Dette er symptomer på en usunn samfunnsdebatt og som leder oss i retning det kaoset vi nå ser i USA.

Tidligere pressesekretær for Donald Trump, Kellyanne Conway, er viden kjent for sin uttalelse «vi har alternative fakta.» I Norge har vi fått faktisk.no. Behovet for og etableringen av faktisk.no er egentlig alarmerende nok. Faktafornektere har imidlertid etablert en slags konkurrent til denne siden, som blant annet har kunnet «slå fast» at det ikke fare for at Donald Trump vil fornekte valgresultatet og at det ikke er bevist at menneskers utslipp av CO2 er årsak til global oppvarming. Vi har ved siden av dette et voksende antall nettsteder som produserer og/eller formidler falske nyheter og dermed i voksende grad skaper en falsk virkelighet for deler av befolkningen.

Når folk som har feil virkelighetsoppfatning danner store flokker og er helt overbevist om at det er vi andre som tar feil blir selve grunnmuren i samfunnet truet. Hva vil ansvarlige norske politikere gjøre for å motvirke denne utviklingen?

Et første lite skritt kunne kanskje være å avvikle statsstøtte til nettsteder som bærer ved til bålet?