Putins nye verdensorden

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Denne kronikken ble først publisert i Dagbladet 23. mars.

Etter Berlinmurens fall i 1989 ble naivisme den rådende ideologi i Vesten. Nå skulle det bare bli blomster og demokrati. Advarende røster ble skjøvet til side eller i det minste overhørt.

Så langt gikk det faktisk at Norge solgte en viktig og avansert ubåtbase i Nord-Norge, som seinere ble overtatt av et russisk rederi. Relativt nylig er vi kommet på bedre tanker.

Vladimir Putin sa allerede for 17 år siden at «Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundres største geopolitiske katastrofe.» Tydeligere kunne det neppe uttrykkes hva slags politiker vi her har med å gjøre. Han vil gjenreise Russlands «respekt» som global supermakt. Da hjalp det neppe verken på humøret eller på hans overbevisning at Barack Obama omtalte Russland som en regional makt.Det har heller ikke manglet på kritiske røster mot NATOs østutvidelse, der mange av Warszawapaktens gamle medlemmer er blitt NATO-medlemmer. Både fra ytre venstre og ytre høyre i norsk politikk har Putins virkelighetsoppfatning blitt møtt med forståelse. 

Med den utviklingen vi har sett nå, vil de fleste estere, latviere, litauere, tsjekkere og mange flere, prise seg lykkelige over at de har kommet inn under NATOs beskyttende paraply. For borgere av Hviterussland, Moldova, Ukraina, Armenia, Georgia, Aserbajdsjan og andre tidligere sovjetrepublikker ser framtida mørkere ut.Her sier i realiteten vi i NATO at Russland har frie hender til å gjøre hva de vil. Vi må i alle fall forstå at det er slik Putin leser det. En diktator av Putins karakter vil neppe forstå dette som noe annet enn grønt lys til å gjøre som han vil med disse statene. I 1956 og i 1968 valset Sovjetunionen inn i henholdsvis Ungarn og Tsjekkoslovakia. Her slo de ned folkelige forsøk på å myke opp diktaturet. 

På Jaltakonferanseni 1944 hadde disse landene blitt definert som «sovjetisk interessesfære,» og Sovjetunionen lente seg følgelig på at vestlige makter ikke ville blande seg inn. Noe de heller ikke gjorde. Det er denne verdensorden Putin insisterer på å gjenskape i vårt århundre.NATO utgjør ingen trussel mot Russland. Det vet Putin. Om Ukraina ble medlem av NATO ville heller ikke dette utgjøre noen trussel mot Russland. Det som derimot ville være en alvorlig trussel for Putins regime i Russland, var om Ukraina ble et vellykket liberalt demokrati, med medlemskap i EU, med økonomisk vekst og velstand. 

Det ville utvilsomt bli et innenrikspolitisk problem for Putin. Den russiske opinionen ville sett utviklingen i nabolandet og begynt å stille spørsmål og krav.Russland har ikke demokrati, men kleptokrati. På folkelig norsk: Et bandittregime. Russland har nesten tre ganger så mange innbyggere som Italia, men har likevel en økonomi som er vesentlig mindre enn den italienske.Til tross for elendig nasjonaløkonomi og utbredt fattigdom, har Moskva flere dollarmilliardærer enn noen annen by i verden. All denne rikdommen er samlet i løpet av én generasjon. Ingen annen styreform enn nettopp et kleptokrati vil kunne framskaffe et slikt resultat. 

Gjennom historien har autoritære regimer seilt under ulike ideologiske flagg. Om de seiler under kommunistisk flagg, fascistisk flagg eller sjørøverflagg vil være mindre vesentlig. De har først og fremst til felles at de er autoritære. Hvorfor må vi som bor i de vestlige demokratiene lære de samme leksene om og om igjen?Den russiske utenrikspolitikken i våre dager er ikke vesentlig forskjellig fra den utenrikspolitikk som Tyskland førte på 1930-tallet. Nazi-regimet mente at alle tyskere hadde rett til å bo innenfor rammen av Tyskland. Da mente de ikke at alle tyskere i diaspora skulle få komme hjem, men at Tyskland skulle komme til dem. Når det var gjort skulle Tyskland også strekke seg enda lenger. 

Det er dette Putins regime står for i dag. Alle russisktalende samfunn skal være innenfor rammen av Russland, og Russland hevder dessuten rett på hva Tyskland i 30-åra kalte lebensraum. Putin kaller det innflytelsessfære. Tvangsforflytningen av folkegrupper under Josef Stalin, gjør også at russiske minoriteter finnes over store deler av det eurasiske kontinent og brukes til å rettferdiggjøre denne imperialistiske politikken.Det er et middelaldersk prinsipp om at makt gir rett, som her står opp mot vestlige og liberale ideer om demokrati, menneskerettigheter, nasjonal selvbestemmelse og internasjonal lov og orden. 

Den første kalde krigen lærte demokratiene å stå sammen. Nå vil den andre naive mellomkrigstida (1989-2022) bli avløst av den andre kalde krigen. Vår ettergivenhet, vår vilje til å se en annen vei og vår naivisme burde tatt slutt for lenge siden. Nå er det ikke lenger noen mulighet til å gjemme seg for virkeligheten.Nå ser vi også at EUs sikkerhetspolitiske dimensjon trer klarere fram. Det er EU som nå leder an i den økonomiske og finanspolitiske «krigen» som føres mot Putin. Norge slutter seg løpende til, med 24 til 36 timers forsinkelse.