Oslo, vi har et problem!

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen.

I fire lange år skal Donald J. Trump styre USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Null stress, sier mange. Men hvilken informasjon bygger de slik visdom på?

Denne teksten ble først publisert på Altinget.no

Ikke unaturlig brer det seg en viss usikkerhet i de tusen hjem. Hvor går Washington? Hva med støtten til Ukraina? Mange stiller seg nok enda mer fundamentale spørsmål. Kanskje tiden har kommet for å diskutere dem åpent?

Er vi tilstrekkelig forsikret? Med alle eggene plassert i Nato-kurven bør våre politikere være ekstra aktsomme og samtalevillige. Stoler vi på at «bromancen» mellom Donald Trump og Jens Stoltenberg er nok til å sikre oss evig amerikansk særbehandling og beskyttelse?

Antar vi at vår geografiske beliggenhet og vårt langvarige, tette etterretningssamarbeid med amerikanske tjenester gjør oss uerstattelige? Tror vi at Pax Americana – relativ fred på den vestlige halvkule etter 2. verdenskrig – er et permanent norsk privilegium?

Eller tilnærmer vi oss sikkerhetspolitikk etter oppskrift fra teologiprofessor Jacob Jervell som etter en fotballkamp i 1993 uttalte: «Gud er norsk»?

Lynrask reaksjon

Vinteren 2022, som reaksjon på Russlands fullskala invasjon av Ukraina, reagerte Finland og Sverige lynraskt. Uten videre seremoni avsluttet de sin lange nøytralitetspolitikk og søkte mot Nato. Det formelig oste av politisk handlekraft.

EU reagerte også. Høsten 2023 ba Europaparlamentet om at det blir utviklet en europeisk forsvarsunion (European Defence Union).

Noen måneder senere uttalte den franske, tyske og polske utenriksministeren: «Vårt mål er å gjøre Den europeiske union mer samlet, sterkere og bedre egnet til å møte dagens sikkerhetsutfordringer, mot en sikkerhets- og forsvarsunion». 

Nå i høst ber Ursula von der Leyen EUs påtroppende høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetssaker, Kaja Kallas, og kommisær for forsvar og romsaker, Andrius Kubilius, om å koordinere utviklingen av «en ekte europeisk forsvarsunion».

Nylig har også Finlands tidligere president Sauli Niniistö gjennom sin høynivårapport til EU bidratt med noen ord til ettertanke: «Sikkerhet er det grunnlaget alt annet bygger på». Han fastslår at unionens sikkerhetsomgivelser er forverret, og at verden er farligere og mer kriseutsatt.  

Status akkurat nå er at sikkerhetsarkitekturen fra den kalde krigen stresstestes samtidig som utfordringene bare øker.

Tålmodigheten kan være oppbrukt

Men hva er egentlig nytt? Skulle det gule lyset – stopp og tenk deg om – allerede ha vært tent? USA har lenge bredd sine beskyttende vinger tettere om Asia, og selv Uncle Sams kjempekrefter vil en gang bli overstrukket. Om ikke annet kan tålmodigheten med Europa snart være oppbrukt.

En illustrasjon: Under den kalde krigen var om lag 60 prosent av USAs undervannsbåter fordelt til Atlanterhavet, med resten i Stillehavet. Rundt årtusenskiftet, som følge av Russlands fall og Kinas vekst, endret balansen seg til rundt 50/50. 

I 2005 ble fordelingsnøkkelen endret til 60/40 i favør Stillehavet. Samtidig har det totale antallet amerikanske undervannsbåter sunket kraftig.

I 2012, i tråd med Barack Obamas østasiastrategi, besluttet forsvarsminister Leon Panetta å omdisponere ytterligere store ressurser til Stillehavet. Syv år senere, i 2019, var rokaden fullført: 60 prosent av den amerikanske marinens slagkraft befinner seg nå i Stillehavet, ikke bare ubåter.

Godt nok forsikret?

Helt siden vi sa nei til EU i 1994, har USAs oppmerksomhet med andre ord dreid ubrutt østover. Samtidig har en rekke amerikanske presidenter bedt Europa ta større ansvar for egen sikkerhet, underforstått som avlastning. Frem til Trumps forrige presidentperiode ble slike krav gjerne ignorert.

Hensikten min er ikke å undergrave betydningen av et amerikansk ledet Nato for vår sikkerhet. Tvert imot. Jeg er en sterk Nato-tilhenger, har jobbet i flere Nato-hovedkvarter og deltatt i to Nato-ledede operasjoner. Men historien er ikke slutt. Verden går videre. 

Spørsmålet er om vi er godt nok forsikret for å bli med på denne reisen.

Satser vi på spesialbehandling fra Washington og London? Velvilje fra EU i sannhetens øyeblikk? Tenker vi at Ukraina vil løse sikkerhetsutfordringene våre? Kanskje får vi et godartet regimeskifte i Moskva? Håper vi rett og slett bare på bedre tider?

Oslo, vi har en utfordring! Tiden for handling er nå.

I det minste bør omstendighetene spore til økt folkeopplysning og involvering av oss innbyggere i en ny europadebatt.