Norge står overfor det største dilemmaet

Gitt at tiden brukes godt, bør Europas liberale demokratier om fem år kunne ivareta sin sikkerhet uavhengig av USA. Det er vi nordmenn som står overfor det største dilemmaet.

Av Helge Arnli sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Altinget etter invitasjon, som del av debattserien «Norsk og europeisk sikkerhetspolitikk med eller uten USA».

Donald Trump og Jens Stoltenberg fra et møte i NATO 2018. Foto: Official White House Photo by Shealah Craighead

Sikkerhetspolitisk representerer månedsskiftet februar-mars 2025 den mest turbulente og utfordrende tiden for Europa og det transatlantiske samarbeidet på generasjoner. Ikke siden 1930-årene har avstanden til Washington virket større.

Med dette følger et uønsket, men likefullt nødvendig tankeeksperiment å skrive USA ut av ligningen hva angår kontinentets forsvar.

Vi forutsetter likevel at lenken er sterk nok til at Washington ikke tar strømmen på all den utrustningen Europa har kjøpt. Videre forutsetter vi at det liberale Europa klarer å holde sammen, og at amerikansk uttrekk motiverer til sterk prioritering av felles forsvar og sikkerhet.

For nær 450 millioner innbyggere i 23 kombinerte Nato- og EU-land vil det være av mer akademisk interesse om et slikt sikkerhetsfellesskap kalles rest-Nato eller Den europeiske forsvarsunion under EU.

Det hersker liten tvil om hvor Storbritannia står. I praksis er de med, uansett hva Europa velger å kalle dette samarbeidet – noe de siste ukenes møtevirksomhet har demonstrert. Utfordringen er at London foreløpig har begrenset med konvensjonell militærmakt å tilby etter at regningen for kjernevåpenmoderniseringer er gjort opp.

Dersom dette europeiske forsvarssamarbeidet kalles noe annet enn rest-Nato, står Norge og Tyrkia uten bindende støtteklausuler. For å være nøyaktig, gjelder det enkelte land på Balkan også.

Fem år ut i vårt lille eksperiment går Russland til angrep på Polen og Litauen gjennom Belarus for å sikre seg en landforbindelse til Kaliningrad gjennom Suwalki-korridoren, og for å isolere Baltikum.

Det skulle ikke Moskva ha gjort. Etter noe innledende fremgang, taper Russland krigen og ender opp som en utarmet paria-stat.

Fordi USA ikke deltar, blir krigen mer tidkrevende og langt blodigere enn den kunne ha blitt. Dessverre for Europa, blir det ingen gjentakelse av «Operation Desert Sabre» i 1991 der Iraks hær ble jaget fra Kuwait på 100 timer til en kostnad av 211 falne på alliert side. Det blir en sliteseier.

Men hvordan kan vi være sikre på at demokratiene vinner?

For det første utkjempes krigen mot den samme militærmakten som oppviste store svakheter i møte med Ukrainas umoderne, relativt begrensede styrker i februar 2022. Etter mer enn ti års intensiv militær modernisering demonstrerte Russland at de ikke behersker moderne krigføringskonsepter i stort format, og de vil mest sannsynlig ikke klare å omstille seg.

Videre:

Doktriner. Selv om det transatlantiske Nato-samarbeidet skulle forvitre, bortfaller ikke planer, operasjonskonsepter, publikasjoner og reglementer over natten – eller kunnskaper om disse. Uten sentrale amerikanske kapasiteter må selvsagt prosedyrer og praksis tilpasses.

Organisasjon. Den europeiske delen av Natos militære organisasjon består, men huller etter amerikanske kapabiliteter gjør at krigen vil trekke ut, den vil kreve flere liv, og den vil forårsake større skader og ødeleggelser enn hvis USA hadde deltatt. I nord må bortfallet av det fellesoperative hovedkvarteret i Norfolk, Virginia kompenseres.

Trening. Likt som for doktriner, lederskap og utdanning, har Nato-samarbeidet etterlatt Europa med en pålitelig kvalitetsplattform som lett kan videreutvikles og perfeksjoneres.

Materiell. Spesielt med økt tysk innsats de neste fem årene, vil Europa være overlegen Russland på nesten alle områder. Uansett vil luftmakten ha flere og bedre kampfly og sjøstridskreftene vil disponere flere og mer moderne fartøy. Med litt ekstra anstrengelse vil demokratiene også mønstre flere og mer effektive bakkestyrker. Polen med sine seks divisjoner vil stå imot mye innledningsvis, og vil kunne holde fronten alene.

Lederskap og utdanning. Akkurat her fremstår avstanden mellom det demokratiske Europa og det autokratiske Russland på sitt største. Kampen om kognitiv overlegenhet er allerede vunnet, og avstanden bare øker.

Personell. Også på dette området er Europa helt overlegne, både hva angår kvantitet og kvalitet. Styrkebrønnen er tre ganger så stor, soldatene er bedre utdannet, mer kreative, og de opptrer mer selvstendige og initiativrike.

Fasiliteter. Med mange av de store basene og hovedkvarterene intakt, vil savnet av USA være håndterbart. Det er iverksatt omfattende tiltak for å styrke Europas strategiske autonomi og utholdenhet, herunder innenfor forsvarsindustri, totalforsvar, selvforsyning og beredskap. Alt dette er eksempler på tverrsektorielle ansvarsområder som håndteres av EU-systemet med ambisiøse og skalerbare målsettinger.

Interoperabilitet. Også her er det en rivende utvikling med mange europeiske initiativer. EU erkjenner manglende interoperabilitet som en av de største utfordringene for militær effektivitet. Antallet ulike plattformer og systemer må reduseres, og de som består må kunne kommunisere med hverandre. Amerikansk uttrekk vil kunne bidra til å akselerere denne utviklingen.

Innvidde i militær terminologi vil ha oppdaget DOTMLPFI-metodikken i denne svært overfladiske kapabilitetsanalysen. Poenget er at Europa allerede i dag fremstår som relativt mye sterkere militært sett enn hva mange, og kanskje spesielt i Norge, har inntrykk av. Russland, antagonisten i dette tankeeksperimentet, fremstår som begrenset kompetent, men med mye krigserfaring og stor tåleevne og utholdenhet.

Et helt annet spørsmål er om vi nordmenn tenderer mot å se Nato og EU som konkurrerende heller en komplementære og gjensidig forsterkende organisasjoner. Folk med beina trygt plassert i begge leire vil nok vurdere europeiske muligheter og begrensninger litt annerledes.

Enkelte vil savne Russlands kjernevåpenarsenal i dette scenarioet. Med Frankrike og Storbritannia som kjernevåpenmakter, og så lenge europeiske presisjonsvåpen ikke truer russiske sentralmyndigheter eller gjengjeldelseskapasiteter, holdes kjernevåpen utenfor vårt lille tankeeksperiment. Ikke alle vil være enig i det.

Gitt at tiden brukes godt, bør Europas liberale demokratier om fem år kunne ivareta sin sikkerhet uavhengig av USA. Det er vi nordmenn som står overfor det største dilemmaet: Skal vi søke sikkerhet i eller utenfor EU?

Tryggere sammen!