Nordby Lunde: Handler om politisk vilje
– Handler om politisk vilje
Så lenge Norge står utenfor EU vil vi aldri lede an i det grønne skiftet.Den tyske nærings- og klimaministeren, Robert Habeck, var glassklar i sin beskjed til norske politikere og næringsliv i sitt innlegg på NHOs årskonferanse: skal Norge kunne opprettholde vår velferd og velstand i fremtiden, så må vi omstille oss vekk fra olje- og gass. Når dette kommer fra Norges største enkeltkunde i Europa bør vi lytte. Norge er nå den største leverandøren av gass til EU, og vi pumper opp og ut det vi har. Dette har nesten ført til en ny vår for petroleumsnæringen, og petrolpopulister benytter nærmest anledningen til å hovere over de som lenge har snakket om omstilling og det grønne skiftet. Sannheten er vel at de fleste har anerkjent at både olje og gass kommer til å være en del av energimiksen i god tid fremover.
Det er en reell fare for at Norge blir stående igjen på oljeplattformen dersom vi ikke sørger for at vår viktigste industri bruker sin teknologi og kompetanse til å utvikle fremtidens fornybare løsninger, og dermed sikrer både arbeidsplasser og inntekter i framtida.
Men den tyske visekansleren var ikke til å misforstå. Dagens kraftkrise kommer ikke til å avspore for Tyskland og EUs mål om å kutte fossile energikilder så raskt det lar seg gjøre. Det er en reell fare for at Norge blir stående igjen på oljeplattformen dersom vi ikke sørger for at vår viktigste industri bruker sin teknologi og kompetanse til å utvikle fremtidens fornybare løsninger, og dermed sikrer både arbeidsplasser og inntekter i framtida.Også NHO-president Svein Tore Holsether var krystallklar. Vi har både kompetansen og pengene som skal til, men den politiske viljen svikter.Det ingen av dem sa, men som burde komme frem langt tydeligere, er at så lenge Norge står utenfor EU kommer vi aldri til å lede an i det grønne skiftet. Så ja, det er den politiske viljen det står på. Vi velger selv å stå utenfor.
Den tyske visekansleren viste til EUs grønne giv (Green Deal), som er EUs vekststrategi for et klimanøytralt Europa, og som nå implementeres i de 27 medlemslandene. Den såkalte «Fit for 55»-pakken er et sett med regelverk som skal sikre at utslippene av klimagasser reduseres med 55 prosent fra 1990 til 2030 og legger også grunnlaget for hvordan EU skal nå klimanøytralitet innen 2050. Det kommer nye krav til utslipp fra fly, skip og nye bygninger. Det blir innført toll på import fra land som har lavere mål for utslippsreduksjon enn det EU har (CBAM), i første omgang trolig på jern, stål, aluminium, sement, gjødsel og elektrisitet. Det kommer nye skatteregler for energiproduksjon, samt et revidert system for kjøp og salg av klimakvoter (ETS) og nye krav til utslipp fra skog og landbruk (LULUCF). EUs klassifiseringssystem for å definere bærekraftig aktivitet, den såkalte taksonomien, og forordningen om bærekraftrelaterte opplysninger i sektoren for finansielle tjenester, legger til rette for investeringer i bærekraftige prosjekter og løsninger. Dette underbygger omstillingen til en mer bærekraftig økonomi, i tråd med nasjonale og internasjonale klima- og miljøambisjoner.
La det ikke være noen tvil om at denne planen på sikt også vil gjøre EU mindre avhengig av norsk gass.
EU har altså ikke bare store ambisjoner, men også viljen og virkemidlene til gjennomføringen. I tillegg kommer REPower EU, planen for å utfase russisk olje og gass før 2030 gjennom energibesparelser, økt produksjon av ren energi og diversifisering av landenes energiforsyning. La det ikke være noen tvil om at denne planen på sikt også vil gjøre EU mindre avhengig av norsk gass. Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland skal tidoble utbyggingen av havvind i Nordsjøen som en del av planen. Belgia har en kystlinje på 65 kilometer, mens Norges kystlinje uten fjorder og bukter utgjør 2650 kilometer.
Selv om statsminister Jonas Gahr Støre forsikrer om at Norge skal kunne levere vindkraft til EU, så er ikke Norge med. Vi står utenfor alt. Vårt næringsliv må møte de kravene EU setter for å levere til sitt største marked, men norske politikere er ikke tilstede for å utforme og vedta rammevilkårene som påvirker næringslivet vårt. Vi er ikke med på budsjettbehandling, og får heller ikke tildelt store europeiske prosjekter. Vi snakker om handlingsrommet i EØS-avtalen, men dette er kun et rom for tilpasninger av allerede vedtatte lover og reguleringer. Vi snakker aldri om hvilke muligheter vi taper på å stå utenfor. Så NHO kan snakke om politisk vilje til de blir blå i ansiktet, men den politiske realiteten er at Norge ikke bare ønsker å stå utenfor det europeiske fellesskapet, men også fjerne oss fra vårt viktigste marked gjennom stadig større usikkerhet om EØS-avtalen. Ingen tør å ta EU-debatten, særlig ikke mens kraftkrisen pågår og oppslutningen rundt EØS-avtalen raser som følge av kraftutvekslingen i Europa. Det nytter lite å snakke om politisk vilje i et land som er seg selv nok.