Kan vi ha en seriøs offentlig samtale om Europa?
Denne kronikken ble først publisert på Trønderdebatt, 12. november.
EØS-avtalen har kommet for å bli. Det må være konklusjonen etter årets stortingsvalg. Dette var det åttende stortingsvalget i rekken, etter at Stortinget med mer enn tre firedels flertall ratifiserte avtalen i 1992. Den trådte så i kraft 1. januar 1994.
Ikke på noe tidspunkt har avtalens motstandere vært i nærheten av å få et flertall av velgerne bak seg. Ved dette valget fikk Senterpartiet, SV og Rødt til sammen 49 representanter. Altså svært langt unna noe flertall på 85. I tillegg til dette kommer at Rødt har gjort det klart at de ikke er interessert i noe regjeringssamarbeid og Senterpartiet ønsker ikke å regjere landet sammen med noen av de andre nei-partiene. Det er altså ikke mulig å få øye på noe mulig styringssamarbeid mellom de partiene som tilbyr alternative virkelighetsoppfatninger i europapolitikken. Kan det være at de ikke ser for seg det samme «alternative Norge?» Til overmål har SV nesten tre firedeler av sine egne velgere mot seg i spørsmålet om EØS og Senterpartiet har over halvparten av sine velgere mot seg. Bare blant velgerne til det lille partiet Rødt er det et knapt flertall mot avtalen.
Det er altså ikke britiske tilstander velgerne ønsker seg til jul. Diskusjonen om EØS-avtalen er egentlig like avklart som Norges medlemskap i NATO og FN. Til tross for dette insisterte Rødts Bjørnar Moxnes før valget på at EØS er et høyst uavklart spørsmål. Det er mulig han trodde på et brakvalg for Partiet de Kristne eller Demokratene, men i alle fall står vi med fasit nå: Norge kommer ikke til å si opp EØS-avtalen. Det er heller ingen rimelig grunn til å tro at bildet kommer til å endre seg mye ved det niende, tiende eller ellevte stortingsvalget.
Hvorfor insisterer da likevel noen politiske partier på å drive kunstig åndedrett på den steindøde EØS-debatten? Det er vanskelig å se noen annen mulig motivasjon for dette enn frykten for den offentlige samtalen som vil måtte vokse frem: Skal vi fortsette å ha denne «vasallstatløsningen» eller bør vi på ett eller annet tidspunkt vurdere å gå fra B-medlemskap til A-medlemskap i EU?
Vi har nå hatt EØS-avtalen i snart 28 år. For hver eneste dag som går blir vi litt mer integrert i EU. Den praktiske forskjellen på EØS og fullverdig EU-medlemskap er mye mindre i dag enn den var for 28 år siden. EØS-avtalen vil likevel aldri gi Norge en plass ved alle de bord hvor sakene diskuteres, ulike nasjonale interesser blir hensyntatt, kompromisser blir inngått og vedtak blir fattet. Vårt selvvalgte fravær fra beslutningsorganene i Europa gjør at vi nordmenn diskuterer sakene – som i høyeste grad angår oss – tre til seks år etter at de er ferdig behandlet og avgjort i EU. Det er altså dette som er «suverenitet» og «sjølråderett» på norsk.
Selv om EØS-debatten er død så bør også vi ha en levende europadebatt. I stedet har vi «Europa» kun som et sjeldent stikkord i norsk innenrikspolitisk debatt. Dette stikkordet leder gjerne til politisk babbel om et annet stikkord: «Handlingsrommet.» Der er samtalen egentlig slutt, og partiene fortsetter å snakke forbi hverandre og holder i realiteten monologer til sine respektive publikum.
Nei-siden forstår «handlingsrommet» som en mulighet til å reservere seg mot noe som kommer fra Europa. Hva det er synes mindre viktig, bare det er noe som kan skape en ørliten distanse mellom Norge og EU. Dette ledsages gjerne av rituelle besvergelser om EU. En mer realpolitisk forståelse av begrepet «handlingsrommet» fokuserer på hvilke nasjonale tilpasninger som er mulig innenfor regelverket i EU/EØS. EU-direktivene er faktisk innrettet nettopp for å skape store nasjonale handlingsrom. Direktivene inneholder målsettinger. Hvordan det enkelte medlemsland kommer til dette målet blander EU seg generelt lite opp i, så lenge det ikke lages nasjonale lover som diskriminerer virksomheter eller borgere fra andre medlemsland i EU/EØS.
Det er slett ikke bare i Europa at landene har gått sammen om tollunioner, felles hjemmemarked og felles lovverk. Tvert imot. CARICOM og ASEAN kan tjene som eksempler fra andre deler av kloden. Verden er i dag inndelt i stadig mer politisk integrerte handelsregioner som EU. Handelspolitikken er i stor grad regulert av avtaler mellom slike. De aller største landene i verden spiller selvsagt en stor rolle helt på egenhånd. Europa består av noen få mellomstore og mange små land. Til dels veldig små land. I den verden som norsk nei-side drømmer om ville landene i Europa være prisgitt premisser som ville blitt lagt gjennom avtaler mellom USA, Kina, Indonesia, India, Japan, Russland og Brasil. Avtaler som selvfølgelig ville utformes for å tjene disse landenes egeninteresser. Disse sju landene har nesten halvparten av verdens befolkning og utgjør 55 prosent av verdensøkonomien. Ingen av dem er særlig opptatt av Norges interesser. I 2050 vil hele Europa utgjøre mindre enn fem prosent av verdens befolkning. Om EU ikke eksisterte burde vi gått i bresjen for å etablere det.
At ulike partier har ulik politikk ligger i demokratiets natur, men det er vanskelig å få til en seriøs offentlig samtale når partiene opererer med ulike virkelighetsoppfatninger. I det siste har en gammel sak flytt til overflaten i mediene. Den gir et godt bilde på vår utsatte posisjon. Da nobelkomiteen ga fredsprisen til en kinesisk dissident ble Norge satt på sidelinjen av kinesiske myndigheter. Norske virksomheter ble fryst ut fra nye muligheter og norske myndigheter ble nonkommunisert i mange år. Kina vil aldri kunne behandle et medlemsland i EU på denne måten. Da vil hele EU stille seg bak sitt medlem. Norge er derimot fritt vilt i slike sammenhenger.
De som argumenterer for at Norge fortsatt er best tjent med å stå alene i miljø- handels- og sikkerhetspolitikken, har i virkeligheten ikke annet å tilby enn hasardspill med Norges vitale nasjonale interesser. Vi må begynne å snakke seriøst om hvordan vi best kan ivareta vår realsuverenitet i det 21. århundre.
Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen