Sikkerhetspolitiske feilskjær fra nei-siden

I europadebatten oppfordrer nei-siden gjerne til militært samarbeid med ulike land og regioner. Få er uenige med dem i dette. Hva de unnlater å opplyse om, er hvor og med hvem vi oppnår folkerettslig bindende forpliktelser.

Av Helge Arnli sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Fædrelandsvennen.

Det er kun to organisasjoner som tilbyr Europas liberale demokratier en støtteklausul i tilfelle væpnet angrep: Nato gjennom traktaten for det nordatlantiske området, artikkel 5, og EU gjennom traktaten om den europeiske union, artikkel 42.7.

23 land med 450 millioner innbyggere, inklusive våre naboer, er medlemmer av begge organisasjoner, og dermed dobbeltforsikret: Plan A og plan B.

Høsten 2023 vedtok Europaparlamentet en resolusjon med forslag om å gjøre EUs artikkel 42.7 like bindende for medlemslandene som artikkel 5 er for Natos medlemmer. Norge har valgt å stå utenfor.

Etter en hektisk uke med store sikkerhetspolitiske rystelser og sterke inntrykk kan det være greit å samle tankene litt. Har vi en tilstrekkelig faktabasert europadebatt, eller er det følelser, nostalgi og omtrentligheter som rår?

Det overrasker ingen at landets politiske partier prøver å komme på offensiven nå før valget. Ei heller at nei-siden maler videre på sine velbrukte slagord om folkestyre og suverenitet. Folkets historiske skepsis mot «union» og den geografiske avstanden til Brussel har gjort jobben for dem før.

Nå ble ikke irritasjonen over noen minutters ekstreme strømpriser sist høst den stemmesankeren Senterpartiet hadde håpet på. Tvert imot virker klagesangen nokså ynkelig sett i lys av Ukrainas lidelser og de transatlantiske jordskjelvene som treffer oss nå. Derfor har Vedum de siste dagene vendt blikket tilbake mot EU.

Som partiets nestleder påsto i Aftenposten i april i fjor, fastholder han at vår sikkerhet hviler på Nato, og ikke på EU. I disse dager skulle nok mange av oss gjerne ha delt hans overbevisning. Men USA har også en stemme.

I realiteten har den amerikanske administrasjonen allerede skapt så stor usikkerhet rundt sin entusiasme for Europa og europeiske utfordringer, at folk på begge sider av Atlanterhavet har begynt å uttrykke tvil om Nato-samarbeidet og sikkerhetsgarantiene. Uansett EU-standpunkt, er dette dårlig nytt.

Som nevnt er vi helt enige med nei-siden i at norske myndigheter må jobbe for et tettest mulig sikkerhetspolitisk samarbeid med USA, våre nordiske naboer, Storbritannia og andre europeiske stormakter, men her oppnår vi ingen folkerettslig bindende forpliktelser. Vi må gjerne ønske det, men altså ikke. Og vi må selvfølgelig jobbe for å bevare Nato-samarbeidet.

Mange EU-motstandere setter sin lit til Storbritannia, vår kanskje viktigste allierte utenom USA. En gang i tiden var de en betydelig europeisk militærmakt i alle domener: til lands og til vanns, og i lufta med. Nå brukes mye av bevilgningene på modernisering av landets kjernevåpen og deres plattformer. Som resultat er evnen til å engasjere seg utenlands med konvensjonelle styrker nokså begrenset.

Kan Europa stå opp mot et aggressivt Russland uten å ha USA med på laget? Selvfølgelig kan vi det, særlig med den motivasjonen og viljen som uttrykkes nå. Husk at den russiske bjørnen ble stanset av en relativt umoderne ukrainsk militærmakt i 2022, til overmål etter mer enn ti års intens militær modernisering. Bjørnen er sliten nå, og ikke i form til nye eventyr på en stund.

Tirsdag 4. mars, kun timer etter at president Trump stanset våpenleveransene til Ukraina, presenterte EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, et forslag til hvordan unionen skal styrke seg militært innenfor en rapportert ramme på 800 milliarder euro. Forslaget behandles på et EU-toppmøte torsdag.

Norge trenger sårt en forsvars- og sikkerhetspolitisk plan B. Pussig nok hevder Fremskrittspartiets leder at Norge må ta initiativ til en helhetlig europeisk tilnærming, og også venstresida etterlyser slike alternativer.

Poenget er at dersom man ønsker et europeisk alternativ, så finnes det allerede. Men tydeligvis passer ikke EU inn i de politiske ytterpunktenes drømmer. Derfor må moderate krefter komme sammen og sikre norske interesser gjennom en fullverdig deltakelse i det europeiske fellesskapet. Og det raskt.

Europa står tryggere sammen!