Den europeiske forsvarsunion – Norge står utenfor
Europaparlamentet og Europakommisjonen jobber nå målrettet med å etablere en forsvars- og sikkerhetspolitisk plan B for Europa. Norge deltar ikke.
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen
EU planlegger et bredere og dypere samarbeid i forsvar-, og sikkerhetspolitikken. Bildet er fra et møte mellom EU og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy fra september i år. Foto:
Motivert av en rekke kriser og utfordringer de siste årene, spesielt Russlands fullskala invasjon av Ukraina, ønsker Europaparlamentet å reformere EU. Målet er gjøre unionen mer handlingsdyktig, og samtidig øke dens demokratiske legitimitet og ansvarlighet.
9. juni 2022 ber parlamentet om at det iverksettes prosedyrer for å revidere unionens grunnleggende traktater. Konkret foreslås det å erstatte enstemmighet med kvalifisert flertall på flere beslutningsområder, herunder i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Halvannet år senere, 22. november 2023, vedtas nok en resolusjon, denne gangen med detaljerte endringsforslag. Ett slikt er å etablere en europeisk forsvarsunion (European Defence Union) med militære avdelinger og kapasitet for hurtig utrykning*.
Det understrekes at nasjonale nøytralitetstradisjoner og Nato-medlemskap ikke vil bli påvirket av de foreslåtte endringene. Parlamentet synes å ønske en sikkerhetspolitisk plan B for Europa, ikke for å erstatte Nato, men som en usentimental ekstra forsikring.
Prosedyrene for å gjennomføre slike traktatrevisjoner som Europaparlamentet her ber om, er nokså omstendelige. Og resultatet må til slutt godkjennes av medlemslandene. Like fullt: Toget er i ferd med å forlate stasjonen.
De siste månedene har Europakommisjonen også meldt seg på. Ursula von der Leyen ber påtroppende høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetssaker, Kaja Kallas, og kommisær for forsvar og romsaker, Andrius Kubilius, om å koordinere utviklingen av «a true European Defence Union», og innen 100 dager å legge frem et «White paper» om fremtiden til Europas forsvar.
I Europaparlamentets 2023-resolusjon bør vi notere oss to helt sentrale forslag:
EU har lenge hatt en støtteklausul som trer i kraft ved væpnet angrep (TEU artikkel 42.7). Parlamentet foreslår nå et teksttillegg som i prinsippet gjør denne like forpliktende som Atlanterhavstraktatens (Natos) artikkel 5:
«Et væpnet angrep på ett medlemsland skal betraktes som et angrep på alle medlemsland.»
EU har lenge også hatt en solidaritetsklausul som trer i kraft ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer (TFEU artikkel 222). Også denne foreslås endret.
I korthet anbefaler parlamentet at Europakommisjonen etter flertallsbeslutning i Europaparlamentet og med kvalifisert flertall i Det europeiske råd kan gis ekstraordinære krisefullmakter for å mobilisere alle nødvendige ressurser.
Disse EU-initiativene trekkes ikke frem for å undergrave USAs og Natos betydning for Norge som sikkerhetsgarantister. Tvert imot. Et amerikansk ledet Nato utgjør, og vil i overskuelig fremtid forhåpentligvis fortsette å utgjøre fundamentet for vår avskrekking og vårt kollektive forsvar. Men USA krever at Europa gjør betydelig mer for å ivareta sin egen sikkerhet, og EU responderer.
Det som synes å foregå i unionen, er at det jobbes frem en mye tydeligere europeisk forsvarsidentitet på siden av, men også utfyllende til Nato. Foreløpig står Norge igjen på perrongen som en nokså passiv tilskuer. Det kan ikke være bra.
* Grunnlaget for et dypere forsvarssamarbeid ligger i TEU artikkel 42.2 (vår oversettelse): «EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk skal omfatte en gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk. Denne vil føre til et felles forsvar når Det europeiske råd enstemmig vedtar dette. Rådet skal i så tilfelle anbefale medlemsstatene å vedta en slik beslutning i samsvar med respektive konstitusjonelle krav.»