Debatt: Ja til trygg selvråderett
Av Europabevegelsens sikkerhetspolitiske rådgiver Helge Arnli, først publisert i Adresseavisen
I en kompleks verden med kø av sikkerhetsutfordringer og konkurrerende ideologier er det å bevare selvråderetten noe vi gjør best sammen med demokratisk likesinnede.
Sveriges forsvarsminister Pål Jonson, Norges forsvarsminister Bjørn Arild Gram, på besøk i Norge. Foto: Frank Cadamartieri / Europabevegelsen
Alle som opplevde EU-debatten i 1994 husker forsvar av selvråderetten som et vektig Nei-argument; mer enn noe annet kanskje det argumentet som avgjorde kampen. Budskapet var lett å selge og gav gjenklang under en relativt skyfri sikkerhetspolitisk himmel. Selvsagt var og er et slikt resonnementet feil; akkurat like galt som det å stå uten innflytelse på den politikken vi uansett importerer!
Mange sover trygt med Nato som garantist for vår territorielle integritet. Flere opplever samtidig økende uro og en klump i magen over nye sikkerhetsutfordringer, slike som EU har tatt tak i og håndterer. Ja, EØS-avtalen holder oss flytende på viktige områder, men den er verken tilstrekkelig eller bærekraftig over tid.
I 1994 arrangerte vi nordmenn «- the best Olympic Winter Games ever». Lettelsen var fremdeles fersk etter Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt. Russland lå med brukket økonomisk rygg, såret nasjonal stolthet og en usikker fremtid. Imperiet smeltet vekk, og et nytt Europa tittet frem. Verden var i endring. Norge, kjempers fødeland, var lite truet.
Bilde: NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba (Foto: NATO)
Borgerkrig på Balkan og folkemord i Afrika minnet oss dette året om menneskehetens ufullkommenhet. Likevel, bortsett fra noe bakrus etter festen i Lillehammer og hodepine fra den pågående EU-debatten, virket fremtiden nokså lys. Relativt lette til sinns ruslet vi til urnene for å avgjøre Norges fremtid. Ikke helt uventet, men likevel overraskende for mange, skilte vi lag med Sverige og Finland, to nasjoner som nå, tre tiår senere, finner tiden moden for å fullføre sin vestlige integrasjon i Nato.
Mye har endret seg siden 1994. Eldrebølgen skyller innover oss, og en ny generasjon har kommet til. Mon tro hva som diskuteres rundt deres middagsbord? Strømpris, rentenivå og dyrere sydenferier antakelig. Lidelser i Ukraina og Midtøsten likeså. Men vi føler oss ikke truet. Det gjør vi sjelden. En raus velferdsstat virker som olje på vannet; problemer feies under teppet. For å sitere teologiprofessor Jacob Jervell etter en fotballkamp i 1993, senere adoptert av Aslak Nore som boktittel i 2011: «Gud er norsk».
I et tilsvar i Klassekampen lørdag 6. januar børster SVs utenrikspolitiske talsperson, Ingrid Fiskaa, støvet av venstresidens pengemaktargument: SV er for internasjonal solidaritet, men mot markedsliberalismen. Vi kan enes om at markedet ikke er perfekt, men det finnes vel større demoner der ute akkurat nå? Mange i partiapparatet har nok erkjent dette, og er mer europavennlige enn hva de gir uttrykk for. Faktum er at mens vi leter med lupe etter Europas demokratiske underskudd, jobber de russiske og kinesiske våpensmiene overtid, den globale temperaturen stiger; kriminelle, nettroll og propagandister omfavner kunstig intelligens; virus muterer, vannet fordamper og flyktninger brukes som våpen.
“Er det på tide med en ny EU-debatt? Jeg mener bestemt det. Ikke bare for å lytte til den nye generasjonen, men fordi det mørkner i horisonten. Det vil, nå som sist, bli fremført gode argumenter mot medlemskap. Likevel, vi trenger hverandre i kampen mot klimautfordringer, for å motstå pandemier og i møte med økonomiske nedgangstider. For å nevne noe. Vi står tryggere midt i EU-flokken enn under NATO-paraplyen alene. Mye kan sies om EU, men flokken fungerer. Husk nobelkomiteens ord i 2012: «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks (syv) tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Og den utjevner forskjeller.”
Orker vi virkelig en runde til? Her passer det å minne om at vi tillot oss mer enn 30 års lokaliseringsdebatt for noe så trivielt som flytting av Oslo lufthavn; stedet ble politisk bestemt hele tre ganger: til Hobøl i 1973; til Hurum i 1988 og endelig til Gardermoen i 1992. Nå ligger den der den ligger, og tjener oss sånn tålelig vel. Rikets sikkerhet og vår trygghet er, tross alt, mer prekært enn lokaliseringen av en flyplass. Alle gode ting er tre!
Den suvereniteten og selvråderetten vi setter slik pris på i Norge, og som enkelte kanskje tar for gitt, er allerede utfordret flere steder i Europa. I tillegg til rå militærmakt og ondsinnede påvirkningsoperasjoner øker dessverre listen over sikkerhetsutfordringer; ikke alle kommer kun østfra.
La oss håpe på og bidra til en etisk og ryddig EU-debatt preget av gode argumenter og toleranse for hverandres synspunkter. Virkeligheten er aldri helt svart eller hvit. Personlig forestiller jeg meg skaperen som mer universell enn hva Jervell i sin fotballeufori utropte. Om Gud likevel skulle vise seg å være norsk, håper jeg han verdsetter en god debatt.