Brexit: En union i oppløsning?

Brexit tok egentlig fire land ut av EU. To av dem kan, på hver sin måte, komme til å vende tilbake til EU allerede før dette tiåret er over.

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Dagbladet, 9. juni.

I Norge sier og skriver vi bare «Storbritannia.» Også når vi sikter til Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Men Storbritannia er egentlig bare navnet på den største av De britiske øyer: Den øya som Wales, England og Skottland ligger på. Sammen med Nord-Irland (Hele Irland 1800-1921) utgjør de kongeriket.

Skottland og England/Wales har vært i union siden 1707. Da hadde en skotte arvet den engelske tronen og det skotske parlamentet ble lagt ned – eller slått sammen med det i Westminster. Skottene fikk på denne måten ta del i den verdenshandelen som England bygget opp, og den skotske adelen fikk tilgang på prominente posisjoner i det britiske imperiet. Dette var også fundamentet for den britiske identitet som vokste frem.

Hvis en ser på noen tiår gamle bilder fra fotballkamper med det engelske landslaget, vil en oppdage at tribunene er fulle av det britiske flagget «Union Jack». Hvis en derimot ser på tilsvarende bilder av nyere dato, vil Union Jack være helt fraværende. Nå er det det engelske flagget med St. Georgs kors som benyttes av fotballfansen. Hva har skjedd?Det er selvfølgelig en hel strøm av forklaringer på hva som har utviklet seg i dette samfunnet de siste tiårene, men det inntraff tre viktige begivenheter på tampen av det forrige århundre.

I 1997 overtar Kina suvereniteten over Hongkong. Dette var den siste britiske kolonien av stor betydning. Det er i dag 14 såkalte «British Overseas Territories». De har en samlet befolkning på ikke mer enn 270.000 mennesker. Til sammenlikning har Hongkong alene over sju millioner. Avhendingen av Hongkong markerte et punktum i det britiske imperiets fall. Trodde man.

I 1998 kom langfredagsavtalen som endelig skapte fred i Nord-Irland. Nord-Irland og republikken Irland hadde da vært nesten som Øst- og Vest-Tyskland siden tidlig på 70-tallet, med noen få grenseoverganger som når som helst kunne bli stengt. Pr. i dag er EUs vestgrense blitt den lille grensen mellom Nord-Irland og republikken Irland. Denne grensen er i dag helt usynlig og har flere grenseoverganger enn hele EUs østgrense fra Finland i nord til Hellas i sør.

Det er i denne sammenheng særlig to punkter i langfredagsavtalen som er helt sentrale. Det første er at avtalen slår fast at Irland og Nord-Irland skal ha en åpen grense. Brexit er uforenlig med dette punktet. Derfor har britene måttet gå med på en handelsgrense i Irskesjøen, mellom Nord-Irland og resten av kongeriket. Nord-Irland er altså mer eller mindre «etterlatt» i EU. Dette, sammen med demografiske endringer, har skapt et helt nytt politisk klima i Nord-Irland.Det andre punktet i langfredagsavtalen som er viktig i denne sammenheng, er punktet om suverenitet. Avtalen slår fast at eventuelle endringer i Nord-Irlands konstitusjonelle fremtid skal avgjøres av befolkningen i Nord-Irland. Boris Johnson har altså kort og godt ikke noe med det.Langfredagsavtalen er ikke bare en politisk avtale mellom partiene i Nord-Irland. Det er en internasjonal forpliktende avtale, ratifisert av republikken Irland og Det forente kongerike.

I 1999 hadde Tony Blair og hans nye Labour-regjering kommet så langt at de kunne innfri sitt valgløfte om å opprette et skotsk og et walisisk parlament. Noe eget engelsk parlament ble det ikke. Westminster fortsetter å være både britisk og engelsk parlament. Særlig i Skottland har det nasjonale parlamentet fått stor status og har styrket den allerede sterke nasjonale identiteten.Samtidig har det også vokst frem en engelsk nasjonal identitet. Limet i unionen (imperiet) er borte og de tre andre delene av kongeriket har fått dyrke sin nasjonale identitet i stadig sterkere grad.Dette har utløst en reaksjon i England som ikke har fått komme til uttrykk på samme måte. Det er denne engelske (ikke den britiske) nasjonalismen som var den sterke driveren bak brexit. I Nord-Irland og Skottland var det henholdsvis 56 og 62 prosent som ønsket å bli i EU.

Folketellingene i kongeriket har vist en rask endring. Her blir innbyggerne bedt om å oppgi en eller flere nasjonale identiteter. I 2001 var det 31 prosent i England som oppga bare engelsk. Langt flere oppga bare britisk eller britisk i tillegg til engelsk. I 2011 var det derimot 62 prosent som oppga bare engelsk som nasjonal identitet. Et dramatisk skifte.

Nord-Irland kan komme til å danne en ny stat, muligens en konføderasjon, sammen med republikken Irland. Denne vil i så fall ganske enkelt kunne overta Irlands eksisterende medlemskap i EU. Skottene føler seg lurt. De ble overtalt til å stemme mot selvstendighet i 2014. Et av de viktigste og tyngste argumentene var at Skottland ville falle ut av EU. Kravet om en ny folkeavstemning blir reist med stadig større styrke. Det kommer ikke til å avta. Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon, er krystallklar på sin intensjon om et selvstendig Skottland som medlem av EU.